STEINAR HYSTAD

Nå er det tre stasjoner i tradisjonell drift; Port Said, Rotterdam og Aberdeen. Norwegian Government Seamens's Service står det på skiltet som viser inn til velferdslokalene på 41 Regent Quay , en gatebredde fra travle kaier i Aberdeen.

Her er du garantert å treffe ERNA CHRISTIE.

— Da jeg begynte å arbeide i «velferden» var vi tre ansatte på stasjonen. Nå er det meg, pluss timehjelp fra norske studenter som tar noen kvelds- og helgevakter. Mye har endret seg på de 24 årene jeg har vært i tjenesten. Mest merkbart er det at det blitt så mye mer hektisk i shipping. Tiden ved kai er kortet ned og alt går i hurtig tempo.

— Fiskebåtene som før utgjorde en god del av det norske anløpene er så godt som forsvunnet fra byen, til gjengjeld er det tidvis norske flagg å se i mange mastetopper på supplyskip. Nordsjøen venter rett utfor moloen og Aberdeen blir regnet som europas viktigste oljeby. Det er ikke uvanlig at 8-10 forsyningsskip fra Vestlandet og Norge er innom på en og samme dag. Da gjelder der å være kjapp i vendingen og ha rette aviser i rette skipsposer når posten skal om bord, forteller Christie.

— På ett område er ingenting endret, og det gjelder sjømannens og sjøkvinnenes bånd hjemmover. De oppleves som stadig like sterke.

Lokalavisene er det første jeg får spørsmål om når jeg kommer opp gangveien. Mannskapet vil ha stadfesting på at avisene er kommet og er med i pakken. Bestillingene leverer skipene på vei mot havn.

— Hyllene med lokalaviser er de første som blir undersøkt når sjøfolkene (og en del fastboende norske og studenter) besøker stasjonen vår. Her kan lengten etter siste nytt fra hjemstedet og en kopp norsk kaffe kombineres med kollegialt prat.

Noen kommuner har kuttet bevilgningene til ordningen, «Aviser for sjøfolk» og det har resultert i misnøye og såre savn fra dem som ikke lenger finner «sin» avis.

Politiske uttalelser om at papiravistilbudet er avleggs fordi internett har tatt over informasjonen hjemmefra, blir altså avkreftet på «velferden». Men køen av sjømenn ventende på telefonlinje til «dei i heimen», den har mobiltelefon i hvermanns lomme for lengst radert bort. 2600 skrev seg inn i gjesteboken på den norske velferdsstasjonen i fjor.

Seks kvelder i uken er det åpent hus på velferdsstasjonen med Erna Christie hjertelig ofte tilstede. På dagtid er det postsortering, fiksing av bokkasser, bytte av videofilmer og skipsbesøk som preger kjøreplanen.

Årlig blir det avholdt turneringer i friidrett og fotball og i det siste har kontoret arrangert Nordsjømesterskap i bowling for norske sjøfolk.

Stasjonsstyreren skryter over sjøfolkenes iver etter å holde seg i god form. Fra supplyskip som blir liggende å vente på ordre eller for reparasjon, kommer det tidt og ofte spørsmål om turarrangement. Søndager er det derfor vanlig å se Christie som sjåfør/guide på stasjonens sjuseter i byens omland.

— I tillegg til de mange flotte steinhus i Granit City, som Aberdeen gjerne blir kalt, er det i omegnen mye å se. Mange slott, mange destilleri for wiskey , flotte parker, maritimt museum og spesielle puber. Så er også tinnbyggerne kjekke folk, sier utflyttet larvikjente Erna Christie med et godt smil. Hun tapte sitt hjerte til en av dem da hun tidlig på 70-talet startert karrieren i Skottland med ett år som au-pair.

MED VELFERDSBILEN og gul hjelm er Erna Christie et kjent trekk i havnebildet i Aberdeen, der det kan ligge opp til 10 norske båter til kai samtidig Her er det bergensregistrerte «Saltstraum» som har hatt besøk.<p/>FOTO: STEINAR HYSTAD