— Jeg tror det har gått opp for både studenter og store deler av befolkningen at klimaproblemene er både store og kompliserte. Forståelsen av problemene sammen med at politikerne gjør lite, skaper en pessimisme, sier Tore Furevik. Han er professor på Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen, leder for Den nasjonale forskerskolen i klima og dessuten visedirektør for Bjerknessenteret for klimaforskning.

Enorme utfordringer

Han minner om realitetene. Klimagassutslippene må reduseres med 40 prosent innen år 2020, og i 2050 må de være helt borte dersom gjennomsnittstemperaturen ikke skal stige mer enn to grader. Dette er grensen for når de virkelig skadelige klimaendringene inntreffer, som uhåndterlig ørkenspredning, havstigning og mulig uttørring av Amazonas.

  • Utfordringene er enorme Pessimisme fører dessverre ofte til avmakt, sier Furevik.

Labert blant studentene

  • Mitt inntrykk er også at klimainteressen er synkende, sier Lars Arnesen. Han studerer arbeids- og organisasjonspsykologi ved Universitetet i Bergen og er aktiv i Høyden studentlag av Naturvernforbundet og Natur og Ungdom. Studentlaget har omtrent ti aktive medlemmer.
  • I 2007 var det stor giv og Natur og Ungdom fikk mange nye medlemmer. Nå har engasjementet lagt seg. Den kalde vinteren i år har også gjort at noen avlyser klimakrisen. Ganske irriterende at været forveksles med klimaet, sier han mildt oppgitt.

Lite mediefokus

Arnesen tror årsaken kan være at det er mindre søkelys på klimakrisen i media, og at studenter generelt er mindre politisk engasjerte.

  • I forkant av klimakonferansen i København var det stort fokus, men etterpå har det vært lite eller ingen interesse. Muligens fordi det ikke kom noe særlig ut av den konferansen, sier Tore Furevik.
  • Folk er kanskje desillusjonert. Norske politikere har noe å lære fra de svenske, mener Siri Kalvig, meteorolog i Storm og stipendiat ved Universitetet i Stavanger.

Svenske klimaoptimister

Hun viser til en undersøkelse som Synovate og Cicero nylig har gjennomført. Den viser blant annet at svenskene i langt større grad tilskriver klimaendringene menneskelig aktivitet, og at de gjør noe med det.

Siden 1990 har svenskene klart å redusere sine klimautslipp med 9,1 prosent. Nordmennene har økt sine med 11 prosent.

  • Jeg tror at summen av alle små bidrag betyr noe, og jeg tror at handlinger fører til holdninger. I Sverige har de en mye større klimaoptimisme, og vi har noe å lære, sier Siri Kalvig.

Mistillit til kollektive vilje

Gisela Bøhm, professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, sier at klimaforandringer krever kollektive handlinger. Dersom noen uttrykker pessimisme kan det være en indikasjon på at de tror at en slik kollektiv vilje ikke finnes.

  • Jeg kan bare spekulere, men jeg vil tro at for eksempel episodene med ekstremvær kan folk oppfatte som et symptom på at klimaforandringer virkelig skjer, og at en ikke kan gjøre noe med det lenger. Det kan føre til pessimisme, sier Bøhm.
  • Er du student eller tenker på å bli det? Les Studmag, som kommer som bilag til BTs papirutgave onsdag 10. mars.

Hvorfor tror du at interessen for klima synker? Si din mening i feltet under!