Det fastslår Thorleif Eikeland, forsker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen.

Barnehjemsbarn, sanatoriebarn og andre institusjonsbarn har lidd spesielt hardt under den strengt kristne oppdragelsen.

— Personalet på disse institusjonene var ofte strengt religiøse. Dessuten var barnehjemmene og sanatoriene forholdsvis lukkede institusjoner. Få andre enn de som jobbet på sanatoriene kom i kontakt med dem som bodde der. I slike miljøer skjer det ofte at ukulturer utvikler seg uten at de blir korrigert.

Lukkede kulturer

Eikeland, som selv er barnehjemsbarn, har i en forskningsrapport sammenliknet oppveksten til barnehjemsbarn og barn som har hatt langvarig opphold på sanatorium og sykehus. Han har laget en rapport som omhandler barneoppdragelse på norske institusjoner de første 30 årene av etterkrigstiden.

Ingebrigt Dalseg og 47 andre institusjonsbarn som alle var pasienter på Kysthospitalet i Hagavik i Os har fortalt Eikeland om oppveksten sin.

— Beretningene som er kommet frem gjennom erstatningsoppgjøret for barnehjemsbarn, har avslørt hvilke overgrep og hvilken ussel oppvekst barnehjemsbarna fikk, sier han.

Ikke særnorsk fenomen

Beretningene sanatoriebarna har fortalt, viser at forholdene for dem ikke var stort annerledes enn for barnehjemsbarna. I materialet til Eikeland finnes mange rystende historier. Her er noen eksempler:

— Det var ikke uvanlig at gaver som barna fikk, også julegaver, ble tatt fra dem fordi søstrene av en eller annen grunn fant ut at de ikke fortjente dem. Ulydigheter kunne føre til innesperring på bad eller, i verste fall, på likhuset.

Ingen av barna som på bodde på Hagavik har fortalt at de er blitt utsatt for seksuelle overgrep.

Eikeland tror ikke at overgrepene og omsorgssvikten som er blitt avdekket på norske barnehjem og institusjoner er noe særnorsk fenomen.

— I den kristne kulturkretsen har forsakelse alltid vært en dyd. Regelen var at barna skulle oppdras strengt og tuktes om de ikke var lydige, sier han.