Tidligere ble det anslått at polområdene innen 2100 ville være isfrie i lange perioder om året. Senere er anslaget blitt justert. Nå ser amerikanske forskere for seg at 2040 er et mer korrekt årstall.

– Polområdene i Arktis vil bli et nytt verdenshav i store deler av året. Dette kan innebære helt nye transportruter og reiser store spørsmål om råderetten over land og streder. Slike spørsmål vil både Russland og USA ta aktivt del i. Det bør også Norge gjøre, sier Støre til NTB.

En nordlig sjørute vil være raskeste vannvei mellom Europa og de store markedene i Asia. Seilingstiden vil bli om lag ti dager kortere enn via Suezkanalen. Men ett dilemma melder seg med styrke: Nye transportveier og tilgang til olje og gass i nord vil gi økonomiske muligheter, samtidig som det legger ytterligere press på miljøet.

Port til Polhavet

Støre mener miljøforandringene i Arktis viser at klimapolitikk er blitt geopolitikk. Et isfritt Arktis sommerstid reiser spørsmål om hvem som har retten til land og vann i polare strøk.

– Russerne bygger opp et eget kontor i Arkhangelsk som arbeider med sjøruten og fremtidsmulighetene. Vi bør på norsk side også gjøre oss tanker om dette: Hva betyr en slik sjørute for oss i praksis? Hvordan kan vi utnytte disse nye mulighetene? Hva kan være Norges rolle? sa Støre i et foredrag ved Høgskolen i Bodø i mars.

Der fremmet han også tanken om store omlastingshavner for isforsterkede skip i Øst-Finnmark og Svalbard som port og inngang til Polhavet. Men om Polhavet kan bli et nytt kapittel i den lange historien om norsk skipsfart, vil utenriksministeren ikke si noe om.

– Norge er jo en sjøfartsnasjon og en kyststat, men det får være opp til de maritime miljøene å avgjøre i hvilken grad de skal delta i dette, sier Støre til NTB.

Store ressurser

Det er anslått at 25 prosent av verdens gjenværende olje— og gassressurser befinner seg i arktiske områder. Når isen trekker seg tilbake, ligger forholdene bedre til rette for næringsvirksomhet. Det er et paradoks, mener direktør Pål Prestrud ved Cicero – Senter for klimaforskning.

– Isreduksjonen legger forholdene til rette for en oljevirksomhet som i utgangspunktet har hatt mye å si for at isen forsvinner, sier han. De ugjestmilde polområdene har i stor grad vernet seg selv, men det ser det ut til å bli en slutt på, mener Prestrud.

– Denne utviklingen kan vise seg vanskelig å stoppe. Men hvis vi virkelig mener at disse områdene er sårbare og samtidig vet at vi ikke kan utvinne all olje, kull og gass i verden, hvorfor kan vi ikke da la oljen i nordområdene ligge? spør Cicero-direktøren.

Skjær i sjøen

Havområdene i Arktis vil selv i de mest radikale anslagene kun være isfrie i 140 døgn i året. Det er med andre ord et godt stykke fram før visjonen om en travel nordlig sjørute slår til.

– Å gå gjennom Nordostpassasjen vil stille nye krav til navigatører, maskinister og skipskonstruktører. Selv om området vil være isfritt, vil skipene fortsatt være utsatt for ising. Dersom det blir helårsdrift, vil mørket også bli en utfordring, skriver fagredaktør Anders J. Steensen i en kommentar i Teknisk Ukeblad.

Pål Prestrud peker på at de jurisdiksjonelle utfordringene også er store.

– Russland mener stredene mellom øyene utenfor Sibir er indre farvann, USA mener det er internasjonalt. Et tilsvarende problem finner vi i arktisk Canada. USA prøvde dette synet med krigsskip på begynnelsen av 1980-tallet. Nå blusser dette opp igjen og aktualiseres, sier han.

BARE ARKT...: for isen kan være borte innen 2040.
scanpix