Det er dampende varmt i Oslo. 17 varmegrader får byen til å syde. Uterestaurantene åpner igjen. Gatelangs sitter folk i T-skjorte og drikker sin pils.

Ekstremhøst kan det trygt kalles. Har den globale oppvarmingen æren eller skylden? Det er et naturlig spørsmål å stille på Statsministerens kontor disse oktoberdagene. For det koker i maktens innerste korridorer.

Regjeringen jobber på spreng med en av sine aller verste og vanskeligste saker: Gasskraftverket på Mongstad, og kampen for å få til CO2-rensing.

Gasskraftverk er et moderne mareritt i norsk politikk. Saken felte Bondevik I-regjeringen, og for SV er ikke bygging av gasskraftverk noen vanskelig sak. Den er nesten umulig. Men bare nesten, skulle det vise seg. Det er ikke rart lampene i toppetasjen på regjeringskvartalet lyser både dag og natt, og det er ikke rart at mer enn lampene gløder.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy er i en ytterst vanskelig situasjon. Hun er i ferd med å bli tvunget i kne. SV har vært helt imot bygging av gasskraftverk, selv med rensing. De har ganske enkelt sagt nei til å bruke gass til å produsere strøm – uansett. Det standpunktet ble forlatt på Soria Moria – i bytte mot garantier om at ikke noe gasskraftverk blir bygget uten rensing fra dag 1. Det er også forlatt – i bytte mot en garanti for såkalt parallell rensing.

Men forhandlingene i regjeringen og med Statoil levner ingen tvil. Det må svelges CO2-kameler på høylys dag. Da gjelder det å følge tidligere statsminister Jan P. Syses gode råd om å svelge medhårs.

Forhandlingene pågår nærmest helt frem til offentliggjøring 12. oktober. Avtalen mellom Statoil og regjeringen innebærer at det bygges et kraftvarmeverk på Mongstad, med driftsstart i 2010 og uten rensing av CO2. Det skal først komme på plass i 2014. Enden på visen er at Bjørnøy og SV må godta fulle utslipp av CO2 i fire-fem år. Kraftvarmeverket vil spy ut rundt 6 millioner tonn CO2, og ytterligere bidra en smule til klodens oppvarming.

Kan dette selges som en god miljøsak?

Statsminister Jens Stoltenberg er en engasjert mann, og bobler av entusiasme. Personlig har han hele tiden vært tilhenger av gasskraftverk, og nå er SV med. Det er da Stoltenberg kommer på romferden; dette er Norges månelandingsprosjekt. Først sier han det for å gi egne medarbeidere en følelse av å være med på noe stort.

Medarbeiderne tar poenget. Hvorfor ikke bruke månelanding som bilde for å markedsføre bygging av et gasskraftverk uten CO2-rensing som en seier for miljøet?

På Statsministerens kontor er folk ansatt for å tenke selv og å utvikle glupe tanker statsministeren har. Det tar ikke lang tid før månelandingen blir brukt. Formuleringen lekkes til en utvalgt avis.

Det er VG som får go'biten. Den 12.oktober har avisen et oppslag om rensing av Mongstad, og det er Aker Kværner som i forblommende vendinger får reklamere for sin teknologi og sine ideer. I artikkelen siteres en sentral regjeringskilde:

«Det kan bli Norges månelanding». Bakgrunnen er at regjeringen planlegger å iverksette «en renseplan som vil gjøre Norge verdensledende innenfor CO2-rensing».

Noen timer etter at VG er på gaten, innkaller regjeringen til pressekonferanse. Der offentliggjøres planene, og nå bruker statsminister Jens Stoltenberg månelandingen offentlig for første gang:

– Noen har sagt at det er et månelandingsprosjekt, sier han – kledelig beskjedent.

Han pøser på med superlativer, snakker om Norge og Statoil som verdensledende, verdensmester, verdens største og verdens læremester. Det er ikke lenger typisk norsk bare å være god. Nå er det typisk norsk å være verdens beste.

Og at det ikke bli rensing fra dag 1 synes alle er leit.

«Alle partiene synes det er smertefullt med økning av CO2-utslipp i noen år», sier miljøvernminister Hele Bjørnøy som synes hele saken er vanskelig, både for seg selv og SV.

«For Senterpartiet har det hele tiden vært uaktuelt å bygge uten rensing», sier olje— og energiminister Odd Roger Enoksen og sørger for at det uaktuelle blir mulig. Han legger til:

«Vi hadde alle sammen ønsket fullskala rensing fra første dag».

To og en halv måned senere jobber statssekretærkorpset på Statsministerens kontor med nyttårstalen. De holder fast på månelandingen. De videreutvikler og raffinerer tankene rundt prosjektet. Månelandingen gjøres til et svært sentralt element i talen til det norske folk. Jens Stoltenberg ser alvorlig inn i fjernsynskameraene. I Oslos gater er det regn, tåke og ingenting som tyder på at vi skriver 1. januar 2007. Det liksom understreker et av hans hovedpoenger:

«Vi må ta vårt ansvar. Klimautslippene må ned. Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vi skal gjøre dette mulig. Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding».

Da Norges mest kjente romfartsekspert, Erik Tandberg, hører talen blir han lettere oppgitt. Han liker det ikke.

– Da president Kennedy holdt sin tale 25. mai 1961, satte han i gang et enormt teknologiprosjekt, som verken USA eller verden hadde sett maken til.

– Apollo-programmet involverte på topp i 1965 376.700 mennesker. 20.000 bedrifter og 200 universiteter var med på programmet. Det kostet noe sånt som 24,5 milliarder dollar, eller rundt 900 milliarder kroner i dagens pengeverdi, sier Tandberg.

Han viser også til Neil Armstrong som har skrevet at det var 50 prosents sjanse for at månelandingen ble faglig vellykket. Sjansen for å komme helskinnet ned igjen til jorden var noe større.

– Jeg synes det blir feil bruk av månelandingen. Stoltenberg forringer Apollo-programmet, sier Tandberg.

Men det er ikke bare romfartseksperten som reagerer negativt da Stoltenberg offentliggjør Mongstad-planene. Deler av miljøbevegelsen reagerer – som ventet - sterkest.

Da Natur og Ungdoms Ingebjørg Mjærum tar oppstilling sammen med andre demonstranter utenfor regjeringskvartalet under regjeringens pressekonferanse den 12. oktober, føler hun seg sveket. Ingebjørg Mjærum tar til tårene. Hun gråter, dramatisk fanget opp av fotografer og fjernsyn.

En som ikke gråter er Bellonas Frederic Hauge. Han er smilende til stede inne på pressekonferansen. Det er ikke uvanlig at organisasjoner får lov til å overvære slike pressekonferanser, og det gir også en god anledning til å få ut et budskap til medier som vil ha kjappe og presise kommentarer.

Frederic Hauge er fornøyd. Kanskje ikke så rart, all den tid Hauge var med på forhandlingene mellom Statoil og regjeringen. Han var med på Statsministerens kontor de sene nattetimene da avtalen med Statoil ble spikret. Sånn litt off the record sier han, med et lite smil om munnen, at det hadde gått mer enn en kule varmt der oppe på Statsministerens kontor. Frederic Hauge mener derfor at det er en rimelig bra avtale, og den beste det var mulig å få til – tross alt.

Men han mener samtidig at det hadde vært mulig å få til rensing, for eksempel fra 2012, om Stoltenberg og regjeringen hadde ønsket det, men da hadde en større del av den økonomiske risikoen falt på staten.

SVs nestleder Audun Lysbakken gir Bellona og Hauge helt rett i det, for SV kjempet ikke bare mot Statoil. Det var regjeringskollegene i Ap som sa stopp:

«Her var det reell politisk uenighet der Arbeiderpartiet til slutt nektet å presse Statoil lenger», sier Lysbakken tre dager etter at kampen er over.

Bellona-leder Frederic Hauge konkluderer på sin sedvanlig, friske måte:

«Miljøbevegelsen bør tørke tårene og komme over skuffelsen. Vår felles innsats gjør at vi nå flytter fjell», er hans melding i et intervju med Aftenposten.

Den øvrige miljøvernbevegelsen var ikke med i forhandlingene på Statsministerens kontor. Selv om få tar til tårene som Ingebjørg Mjærum, er de likevel ikke fornøyde. De er svært frustrerte. De mest kunnskapsrike av dem har i årevis jobbet med klimatrusselen, og rensing av klimagasser. De samarbeider tett med industrien.

Det er derfor de raser. De synes ikke at Jens Stoltenberg, Helen Bjørnøy og Odd Roger Enoksen har fortalt den hele og fulle sannheten om rensingen av Mongstad-verket.

Einar Håndlykken i miljøvernorganisasjonen Zero er en av dem.

– Det er ufattelig frustrerende å se på all feilinformasjonen, når vi vet at teknologien er tilgjengelig, sier han.

Eller som industrigiganten Mitsubishis mann i Norge, Helge Dramdal, sier til NTB:

– Det vi har sagt er at Mitsubishi Heavy Industries kan levere et anlegg i den størrelsen. Det har vært kjent i fagmiljøet lenge.

Mediene tar ikke særlig notis av industriens opplysninger og miljøvernernes protester og reaksjoner. Det blir avskrevet som en form for rensefundamentalisme. Nei, det er lettere å skyte på SV som har forlatt alle sine primærstandpunkter i miljøsakene.

Det er SV som de neste dagene får pepper. Ikke regjeringen og langt ifra Jens Stoltenberg. Han har lykkes med sitt salg. Han er på vei til månen.

Regjeringens og Stoltenbergs månelandingsprosjekt er dette:

  • Det skal bygges et testanlegg for rensing av CO2 på minst 100.000 tonn CO2 årlig, fra 2010. «Fangstanlegget vil være det første og største i sitt slag».
  • «Vi skal bygge verdens største anlegg for fullskala CO2-rensing».
  • «Norge blir verdensledende når det gjelder håndtering av CO2».Vi skal gå disse visjonene og påstandene nærmere etter i sømmene, men først noen historiske fakta:
  • I USA har CO2 blitt skilt ut og fanget i 30 år. Drivkraften har vært rent økonomisk fordi CO2 er blitt brukt til økt oljeutvinning. CO2 pumpes ned i oljefeltene, oljen blir mer tyntflytende og lettere å få opp.
  • Den første fabrikken for CO2-fangst ble satt opp i Texas på slutten av 70-tallet. Den er ikke i drift i dag.
  • I dag brukes CO2 for økt oljeutvinning på mellom 75 og 80 oljefelt i USA. Samlet injiseres årlig 35 millioner tonn CO2 i ulike brønner. 9 millioner tonn CO2 kommer fra anlegg som fanger CO2, og det gjøres teknisk sett på omtrent samme måte som vil bli brukt på Mongstad i 2014.
  • Norge innførte i 1991 CO2-avgift for oljeindustrien på norsk sokkel. Det var årsaken til at Statoil utviklet et prosjekt for CO2-fangst på Sleipner-feltet i Nordsjøen. Siden 1996 er CO2 fanget og injisert i Utsiraformasjonen dypt nede i Nordsjøen.
  • Statoil sparer inntil 1 million kroner daglig i CO2-avgift, omtrent det samme som deponering av 2.800 tonn CO2 per dag koster, og som Statoil konstaterer: «Det er mer miljøvennlig».
  • Statoil har i mange år vært med på forskningsprosjekter for å berede grunnen for CO2-fangst og injisering. Et av målene er økt oljeutvinning i Norge. For fire år siden ble CO2-injeksjon i Gullfaksfeltet vurdert, men skrinlagt på grunn av dårlig lønnsomhet. Den gang så Statoil på fangst av CO2 fra danske kullkraftverk. I rapporten fra prosjektet ble dårlig økonomi brukt som begrunnelse for å legge det på is – ikke teknologiske hindre. Tvert imot, teknisk var det ingenting i veien for å fange dansk CO2 fra kullkraftverk på Jylland. Statoil skrev i en prosjektrapport i 2003 at bygging av et renseanlegg for fangst av 3 millioner tonn CO2 i året ikke er noe stort problem. Teknologien er utprøvd og eksisterer.Situasjonen har ikke endret seg i 2007. Norges Naturvernforbund er helt enige. Derfor sier Lars Haltbrekken at «tiden er inne for å bygge et fullskala renseanlegg for gasskraftverket på Kårstø, uten at vi venter på norsk teknologi. Det er fullt mulig, men da må vi kjøpe utenlandsk teknologi. Andre land ligger langt foran Norge i utviklingen av renseteknologi». I lys av dette er det ikke underlig at SVs nestleder, Audun Lysbakken, sliter med fordøyelsen etter det store gasskraftoppgjøret.

– Jeg synes ikke det er noe formildende med kameler i det hele tatt. Denne kom uten saus i tillegg. Nå har jeg fått den ned, men den smakte vondt. Jeg har ikke mage bygget for slikt.

Statsministeren og regjeringen har gitt det norske folk et ganske annet inntrykk enn det de sentrale SV-politikerne sitter igjen med.

Regjeringen:

Test- eller pilotanlegget på Mongstad, som skal fange minst 100.000 tonn CO2 årlig, skal være i drift fra 2010. Testanlegget vil være «det første og største i sitt slag».

I 1991 åpnet test- og pilotanlegget til det amerikanske selskapet Fluor i Bellingham i Massachusetts, USA. Anlegget fanger 120.000 tonn CO2 i året. Det ble altså åpnet nesten 20 år før testanlegget på Mongstad kan klippe snoren, og det renser mer enn testanlegget på Mongstad noen gang vil gjøre.

Også danskene og EU er tidligere ute. Våren 2006 åpnet testanlegget på det kullfyrte Esbjergværket. Der testes samme type teknologi som kraftvarmeverket på Mongstad må bruke (rensing av røykgass). I fjor begynte Vattenfall bygging av sitt testanlegg utenfor Cottbus i Tyskland. Og slik kan vi fortsette.

Bergens Tidende har ikke snakket med noen fagfolk som hevder at testanlegget på Mongstad vil bli det første og største i sitt slag.

Statsminister Stoltenberg:

«Vi skal bygge verdens største anlegg for fullskala CO2-rensing».

Det vil bli fanget 1,1 millioner tonn CO2 i året fra kraftvarmeverket på Mongstad. Hadde anlegget blitt bygd i dag, ville han kanskje hatt sine ord i behold. Men i 2014 er situasjonen en annen. En av verdens fremste eksperter på CO2-fangst, NTNU-professor Olav Bolland, sier han vil bli «forbauset hvis Mongstad er det første fullskala anlegget som blir satt i drift».

– Det er mange planer og prosjekter som er minst like spensige som Mongstad. Mongstad er ett av 8-10 store prosjekter som kan bli realisert, sier Bolland

Som grafikken viser foreligger det svært mange planer for bygging av kraftverk med CO2-rensing. Mange av dem er kullkraftverk. Ett av mange interessante renseprosjekter er Chevron/Texacos Gorgon-prosjekt i havet vest for Australia. Her er det planer om å skille ut CO2 fra naturgass og injisere 3,1 millioner tonn CO2 i året.

BP har konkrete planer om to rene kraftverk, et basert på koks i California og ett basert på naturgass i Skottland. Det er mulig begge blir bygget før Mongstad. I USA har Bush-administrasjonen ledet an i FutureGen-prosjektet. Det vil bli et rent kraftverk basert på kull og skal være i drift i 2012. Allerede i dag finnes et fullskala anlegg for CO2-fangst i Nord-Dakota i USA. Her fanges opp mot 2 millioner tonn CO2 årlig.

Statsminister Stoltenberg:

«Norge blir verdensledende når det gjelder håndtering av CO2».

Håndtering av CO2 er delt i tre. Først fanges den, så transporteres den til lagringssted, før den blir injisert.

Når det gjelder fangst er det multinasjonale teknologiselskaper som er helt dominerende. De viktigste er Fluor og Mitsubishi, fulgt av Alstom, General Electric og flere andre, avhengig av hvilke deler av fangstprosessen og kraftanleggene vi snakker om.

I Norge har bare ett selskap ambisjoner om å levere et fullskala anlegg for CO2-fangst. Det er Aker Kværner med sitt Just Catch-prosjekt. De ønsker å bygge et testanlegg. Og hvis alt går på skinner kan de kanskje klare å levere et fullverdig anlegg til Mongstad i 2014. Enn så lenge er imidlertid Aker Kværners prosjekt langt mindre teknologisk utviklet, eller modent, enn det konkurrentene kan oppvise, ifølge Norges Vassdrags- og Energidirektorat.

En rekke aktører rundt i verden har mangeårig erfaring med transport og injisering. I USA er det 3500 kilometer med rørledning for transport av CO2 i drift i dag. Statoil ligger imidlertid meget langt fremme når det gjelder injisering av CO2 på store havdyp, særlig på grunn av Sleipner-prosjektet og injiseringen i Utsira-formasjonen. Snøhvit, Tjeldbergodden og Kårstø vil også bidra med verdifull erfaring.

Einar Håndlykken i Zero synes det er mye feil- og desinformasjon.

– Jeg vet ikke om Jens Stoltenberg bløffer, men det han og regjeringen påstår er iallfall feil. Det kan være at Stoltenberg ikke vet bedre, men da er det i tilfelle dårlig informasjonsflyt i regjeringsapparatet, sier Håndlykken.

Statens teknologiselskap for utvikling av CO2-rensing, Gassnova, pøser penger inn i mange norske prosjekter. De betaler eksempelvis halve regningen for utviklingen av Aker Kværners renseteknologi.

Administrerende direktør, Bjørn-Erik Haugan, er ikke veldig glad i snakket om verdensmester og verdensledende.

«Det er politisk retorikk som jeg ikke ønsker å ta del i. Vi snakker om utviklingen av teknologi av største betydning for menneskeheten. Ulike aktører har snakket og snakket i ti år. Den store milepælen i Mongstad-prosjektet er at industri og myndigheter har skrevet en forpliktende avtale. Det betyr at noe skjer – man går fra prat til handling», sier han.

– Husk at det ikke skal bygges ett anlegg, men tusenvis på verdensbasis, hvis det skal få en avgjørende betydning for klimautslippene. I dette arbeidet kan Norge verken redde verden eller bli verdensmester. Det kan godt være at det blir bygget et fullskala anlegg i USA eller England før Mongstad. Men vi kan gi viktige bidrag og være i front når det gjelder utviklingen av renseteknologi for kraftverk. Det er viktig. Derfor mener jeg miljøvernorganisasjonene ikke burde gråte, men feire Mongstad-avtalen, sier han.

Det Norske Veritas bygger opp en helt ny avdeling for verifisering av ny miljøvennlig teknologi. Avdelingen ledes av Hans Bratfos.

– Det er i dag ikke mulig å si hvem som blir først til å realisere et fullskala anlegg. Hvis det skal bygges fullskala anlegg før Mongstad og 2014, må utenlandsk teknologi benyttes. Det er først fra 2014 norsk teknologi eventuelt kan bli brukt, sier han.

Det betyr at det haster for Aker Kværner å videreutvikle sitt prosjekt.

– Man har ikke tid til å gjøre feil, hvis norsk teknologi skal brukes. Og det må de jo sørge for, ellers blir det som om USA skulle satt en russer på månen, sier Bratfos.