DET ER LITT SPOOKY . Nede på fjorden blåser det kraftig fra sørvest. Men Breiavatnet er nesten blikkstille. Det mørke tjernet midt i byen er taust som en grav. Breiavatnet er blitt Stavangers onde øye.

Rett der oppe ved Domkirken skjedde ranet. Et par hundre meter bortenfor, rett utenfor Brudesalongen, mistet en politimann livet. Det finnes mange vitner, mange ofre, sorg og raseri. Mas og spekulasjoner og teorier og svære spørsmål og upålitelige svar.

56 millioner kroner fikk ranerne med seg. 124 millioner kroner er bevilget til etterforskning og rettssak. 33,5 millioner til er på vei. 13 er tiltalt. Og en er død.

Men Breiavatnet holder kjeft.

Og i morgen begynner rettssaken.

ALT ER ANNERLEDES NÅ . Midt i rommet står designmøbler og stilfulle stoler og høye stettglass. Det var her alt skjedde. Og driftsdirektør Cornelius Middelthon i Kulturby Stavanger 2008 peker ut av vinduet og sier:

— Der er den busken.

Det var bak den bleike rhododendronbusken i den trange bakgården at David Toska skal ha sittet sammenkrøket i to timer en gang i fjor vinter. Da han ble overbevist om at Nokas-kjelleren var «a piece of cake». Norsk Kontantservice, Nokas. Barnemat.

Så kom han tilbake noen måneder etter med ti kompiser og hamret og skjøt seg brutalt inn i lokalet. Tellesentralen i Nokas-kjelleren, det ødelagte rommet, er blitt til kantine nå. Vinduene er nye, veggene er malt. Men jerngitteret og de ticentimetertjukke og digre hvelvdørene fra Chubb i London henger der fremdeles.

— Det må ha vært ekstremt dramatisk, sier Middelthon, og viser frem et dypt kulehull til høyre for heisdøren.

— Det var en prestasjon av dem som jobbet her. Mens ranerne sto utenfor der og skjøt, klarte de ansatte å rulle vekk en vogn med penger, og stenge gitteret. De berget trolig en halv milliard kroner, forteller han.

STAVANGER MÅ KOMME I GANG IGJEN. Stavanger skal bli europeisk kulturbyår i 2008. Og det gamle Norges Bank-bygget på Domkirkeplassen er blitt til byens nye kulturhus. Bak skranken i første etasje holder turistinformasjonen til. I annen etasje sitter de 13 ansatte i kulturbyadministrasjonen.

Det føles litt merkelig.

— I begynnelsen var det nok noen som syns det var skummelt å være her, sier Middelthon.

— Og det er litt rart å sitte her og jobbe helt alene på kveldstid. Når lysene plutselig slokkes automatisk, skvetter jeg en smule...

MØJE BALLADE. Ada Grødeland forteller at hun ikke får sove så godt om natten. Derfor er hun alltid på plass i loddboden sin klokken syv hver morgen. Det var hun også den mandagen i fjor.

— Jeg hørte jo at det smalt noe forferdelig. Men eg tenkte'kje någe på det. Det er jo så møje ballade, sier hun.

83 år gamle Ada er Stavangers blideste legende. I hele 40 år har hun hatt loddboden sin der nede i undergangen ved frukttorget. Bare et par hundre meter fra ransstedet.

Adas bod er full av forunderlige loddpremier, sjokolade, snop, lange hekleduker, radiolyd på raus styrke, Wenche Foss på veggen og en æresplakett fra Lions. Ada er Stavangers best fungerende og prisbelønte sosialkontor. Alle snakker med Ada. Og Ada er ikke skremt. Hun har sett verre ting, sier hun.

— Eg blei'kje redd ein gong. Det er ingen som tør å rana meg!

LØRDAG ETTERMIDDAG. Ute på flystripen på Sola lander de første tiltalte, og blir filmet med ærefrykt av TV 2. Rundt om i byen sitter 37 Nokas-ansatte og venter på erstatning etter den verste opplevelsen de noen gang er blitt påført.

Politiet har kjøpt ny cellebil, sier noen. Det har aldri vært så mye politi her i byen, sier andre. Foran Domkirken står en politivolvo på tomgang. Det virker som om alle venter på noen som aldri kommer.

MEN DET KOMMER MANGE. Svært mange. Og på møterommet i femte etasje i Lars Hertervigs gate må advokat Atle Helljesen humre litt.

— Østlendingene mener vi er inhabile, alle sammen. Alle vi Stavanger-advokater...

Bergenseren Helljesen har bodd i Stavanger siden 1971. Den gang Stavanger fremdeles var en nøktern fiskerlandsby med sild, poteter og bedehus. Det har skjedd så utrolig mye siden den gangen.

— Og du kan vel si at byen mistet sin uskyld den dagen i april i fjor, sier Helljesen.

— Folk var jo fullstendig uforberedt på at noe sånn kunne skje. Det å bli utsatt for en sånt angrep er utrolig skremmende. Det var ikke til å tro, sier advokaten.

— Jeg har selv gått forbi Nokas-bygget, og tenkt på hvor underlig det var der borte. Et ran her måtte være den enkleste sak av verden, tenkte jeg.

ENKELT OG VANSKELIG. Fremdeles har mange vondt for å tro det. Men Helljesen har vært advokat lenge, og han tror ikke at Stavanger-folk roper like høyt som titler og ingresser.

— Det er ingen lynsjestemning her, for å si det sånn. Men de er ganske mange mennesker som er direkte berørt av denne saken, og for dem er dette veldig dramatisk, mener Helljesen.

Men det er mer. Sikkerhetstiltakene rundt Nokas-saken er så omfattende at det har satt tankene i sving. Er de massive tiltakene med på å forhåndsdømme de tiltalte? Er de også med på å gjøre de tiltalte til myter, til helter? Hvem vet.

— Jeg syns kanskje at sikkerhetsopplegget er litt overdrevet, sier Helljesen.

BEGRAVELSEN VAR VERDIG. Da den erfarne politimannen Arne Sigve Klungland ble begravet i april i fjor deltok både justisminister, lederen av Politidirektoratet, hele politikorpset.

Nokas-ranet rystet Domkirkeplassen så grundig at det på mange måter ble politikk av det. Det ble en nasjonal sørgedag. Sånn skal ikke få skje igjen. Ikke i Stavanger. Ikke i Norge.

— Jeg tror folk her vil reagere kraftig dersom de tiltalte i saken fremstilles som helter, som «mesterhjerner» eller andre ting. Folk kjøper det bare ikke, sier Atle Helljesen.

FORUS VEST. En ørken av betong, småbedrifter og bissniss-bygg. Der Maskinveien møter Lagerveien skal det skje. Her står forsamlingslokalet til menigheten Kristen Tjeneste med alle piggene ute. Vårherre har forlatt bygningen, og har gitt husly til en av tidenes mest ukristelige rettssaker her til lands.

Gudshuset er på langtidsleie til fru Justitia, og er pakket inn i en aggressiv bunad av tremetersgjerder, betongblokker, provisoriske garasjer, overvåkingsutstyr. En håndverker dekker til menighetens logo der oppe på veggen. Som for å skjule det som egentlig skal skje der inne.

På parkeringsplassen hos naboen DHL står en kar og rister på hode og hestehale.

— Dom har ju förstört hela jävla bygget, för f%¤#, sier han. Og snur ryggen til.

DE FLIRER LITT AV DET . Utenfor Maskinveien 24 sitter Wenche Johannessen og Tor Inge Vigdel og tar seg en pauserøyk. De jobber i selskapet Geomatikk, i nærmeste nabohus til det truende rettslokalet.

— Det er jo litt skremmende og. Her om dagen sto jeg i garasjen her borte. Plutselig dukket det opp en kar i full uniform og automatvåpen. Då kveppte eg. Men det var bare politiet som hadde øvelse. sier Johannessen.

De er usikre på hvordan det blir på mandag. Biler, styr, 100 pressefolk, ståk, publikum, helikopter, nerver.

— Det blir nok heftigst den første uken, tror Wenche.

— Nja, vi er nå mest opptatt av at ingen stjeler parkeringsplassene våre då, flirer Tor Inge.

SÅ FLYTTET DE. Bare en måned etter ranet flyttet hele Nokas sørover til Gausel, til et stille område nærmere sjøen. Søvnig og oversiktlig og kontrollerbart. Og uskyldig. Nærmeste nabo er Frøystad Barnehage.

— Det er ikke særlig behagelig, nei, sier en av de ansatte i barnehagen. Mer får han ikke lov til å si. Dette er en vond sak.

For bare ti meter unna ligger det splitter nye Nokas-bygget, lavt og tungt og selvtilfreds og strengt. Hvitt og truende stille. Barnehagen mener Nokas fremdeles er et ransmål, og vil ha dem vekk. Men i mai avviste namsretten hele saken.

Konsulenter hos både Scandpower og SINTEF hadde undersøkt saken, og hadde beregnet at det vil gå en million år mellom hver gang et barn vil bli drept i området. Og syv år mellom hvert ran.

Og la til at Norges Bank hadde eksistert i byen siden 1852 før den ble ranet i fjor.

SÅ DER FIKK DE DEN . Men Stavanger vet at ranere ikke følger statistikken, og at frykt også kan være rasjonell.

5. april 2004 er et bevis på det.

Cornelius Middelthon har åpnet døren ut til bakgården, går ut, og ser inn i det lave rommet der det skjedde. Ned fra nabobygget kom de, bevæpnet til tennene.

— Og så prøver de å påstå at det ikke var meningen å skyte, sier han, foraktfullt.

Det er et staselig bygg, flott funksjonalisme fra 1961, fredet. Kulturby Stavanger 2008 flyttet inn i Norges Bank-bygget og Nokas-lokalene i mai i år. Men ekkoet etter ranet sitter fremdeles i kjellerveggene, syns noen.

— Vi kommer ikke til å skjule at det har skjedd noe tragisk her nede. Men vi kommer heller ikke til å gjøre noe poeng av det, sier Middelthon.

— Huset skal fylles av positive ting nå. Fem etasjer med bare kultur og positive ting. Masse positive ting...