— Eierne i Snøhvit-lisensen har besluttet å stanse arbeidet med mulig kapasitetsøkning på Melkøya, skriver Statoil i en melding tirsdag morgen.

I det eksisterende Snøhvit-feltet skal det nå være gass nok til å holde anlegget i drift i om lag 15 år til. Men nye funn og flere brønner vil kreve utbygging, enten av landanlegget på Melkøya eller av en rørledning som kan gå sørover og kobles til eksisterende nett av gassrør.

— Lisensen har ikke tatt stilling til om LNG- eller rørløsning vil være det beste konseptet for en eventuell fremtidig kapasitetsøkning, skriver Statoil.

Trenger mer gass

For at det skal være lønnsomt å bygge ut, må det mer gass til. Men den siste tidens funn i Barentshavet har i hovedsak vært olje. Nye gassfunn har uteblitt. Men dét kan endre seg, skriver Aftenposten.no.

— Ved nye gassfunn vil en kapasitetsøkning igjen kunne vurderes, skriver Statoil.

Statoil og partnerne har ønsket å vurdere løsninger som kan gi en raskere produksjon av gassen på feltet, og dermed større lønnsomhet.

Alternativene som har vært oppe til vurdering, er en utvidelse av LNG-anlegget på Melkøya med en ny produksjonslinje, et såkalt tog 2, eller bygging av et gassrør fra Barentshavet til eksisterende rørledningsnett i Norskehavet.

De to alternativene ville hatt samme kapasitet når det gjelder å ta imot gass, og begge kan først ta imot gass fra andre felt enn Snøhvit rundt 2027-28.

- Dårlig løsning

Det siste alternativet som har vært vurdert, og som de nå går for, er å operere med dagens kapasitet på Snøhvitanlegget på Melkøya. Da vil Snøhvit-gassen først være ferdig produsert nærmere 2050, og det vil ikke bli mulig å ta imot gass fra nye funn før den tid.

- Det vil være en dårlig løsning for alle andre felt i området enn Snøhvit, men ikke nødvendigvis en dårlig løsning for Snøhvit-lisensen, kommenterte Øystein Michelsen, konserndirektør for Utvikling og produksjon Norge i Statoil, i sommer.

Første fase av Snøhvit-utbyggingen var preget av forsinkelser, store kostnadsoverskridelser og et lite samarbeidsvillig gassmarked. Planen var opprinnelig å sende gassen med skip til USA, men amerikanerne har i stedet satset på sin egen gassutvinning.

Europa har også vært et usikkert marked. Derfor har skipene i hovedsak gått den lange veien til Asia, der prisen på den flytende naturgassen har vært høyest.

Kostnadene i forbindelse med en eventuell Fase 2-utbygging av Snøhvit er de siste årene blitt oppjustert, og Statoils partnere har vært usikre på fremtidig deltagelse.

Alt er på havbunnen

— Det vil være store investeringer knyttet til fase 2-4, som blant annet innbefatter utbygging av Askeladd og en fremtidig kompresjonsløsning, sier Øystein Michelsen, konserndirektør for Utvikling og produksjon Norge i Statoil i pressemeldingen.

Totalt er det planlagt installasjon av fem nye brønnrammer og i alt 12 produksjonsbrønner.

Noe av det mest spesielle med Snøhvit-utbyggingen, er at det er ingen plattform eller produksjonsskip som viser hvor feltet befinner seg.

Alt av produksjonsanlegg ligger på havbunnen, mellom 250 og 350 meter under vann. Gassen fraktes langs havbunnen til land gjennom en 143 kilometer lang rørledning til Melkøya utenfor Hammerfest. Det har vært planer om å bore 20 brønner i de tre reservoarene Snøhvit, Askeladd og Albatross.