Kl. 01.25 den 14. juni 2003: Marthe Madsen Hestetræet står i veikanten på Midtøy i Askøy. Sammen med venner har gymnasjenten feiret eksamen denne kvelden. Akkurat nå står 16-åringen og trøster en beruset mann som har krasjet i fjellveggen.

Det er da en Toyota personbil kommer kjørende. Bak rattet: En 29-åring som har drukket en halvliter vodka. Han verken bremser eller svinger.

Marthe og to av vennene hennes blir påkjørt. Absolutt verst går det ut over Marthe. Hun får betydelig hjerneskade, brudd i høyre side av ansiktet og åpent brudd i høyre legg.

Les også: Kjørt ned — får ikke erstatning

Synder uten penger

Over fem år etter ulykken er Marthe omgitt av pleiepersonell døgnet rundt, i en spesialbygget leilighet på Askøy. Den nå 21 årgamle jenten lever i en permanent komatilstand og kan ikke kommunisere med omverdenen. Håpet om bedring er lite.

Gjerningsmannen ble dømt til fengsel, og til å betale Marthe 150.000 kroner i såkalt oppreisningserstatning - kanskje bedre kjent som erstatning for «tort og svie».

Det er denne erstatningen familien ikke har sett snurten av. Gjerningsmannen har rett og slett ikke råd. I stedet har Marthes far, Norvald Hestetræet, selv måttet kjempe i årevis for å få pengene fra mannen som ødela datterens liv.

Statens innkrevingssentral har nærmest i klartekst sagt at de ikke vil klare å drive inn Marthes erstatning.

Heller ikke gjennom den statlige voldsoffererstatningen har det vært mulig for familien Hestetræet å få ut penger. Den ordningen forutsetter nemlig forsett hos gjerningsmannen, altså at han har handlet med viten og vilje.

I Marthes tilfelle var gjerningsmannen «bare» grovt uaktsom.

  • Staten tok ansvar for å iverksette fengselsstraffen. Men når det gjelder den andre delen av straffen, den som gjelder erstatningen, har staten i praksis sagt at «det må dere ordne opp i selv». Det har føltes veldig urettferdig, sier Norvald Hestetræet.

Nå ser det imidlertid ut til at kampen for rettferdighet er over - og kronet med seier.

Reddet av EFTA-dom

Justisdepartementet erkjenner ansvar og vil betale erstatning for manglende oppreisningsbeløp. Det skyldes en fersk avgjørelse fra EFTA-domstolen, som slår fast at den praksis norske myndigheter har hatt så langt, strider med EU-direktivene Norge er pålagt å følge.

  • Det føltes utrolig godt, som å få en god julepresang, sier Marthes far.

Han utdyper:

  • Nå kan vi legge rettssaken og dommen helt bak oss og gå videre i livet. Det er det jeg har ønsket i alle disse årene. For min del dreier dette seg ikke om penger, men prinsipper. Det er rett og slett galt at ofrene selv må slite for å få ut erstatningspenger de har krav på.

Hva mener du bør gjøres når fyllekjørere ikke kan betale for seg? Legg inn dine kommentarer under!

Helge Sunde