Det omstridte pengebeviset i Treholt-saken er stadig gjenstand for tvil og nye undersøkelser – snart 23 år etter at dommen falt i 1985.

Konklusjonen fra SKL tolkes ulikt av påtalemyndigheten og Arne Treholts advokat i gjenopptakelsessaken, går det fram av opplysninger NTB har fått.

Spørsmålet er om dommen i Treholt-saken – i avsnitt som handler om pengebeviset – er blitt endret i de kopier som senere er avgradert og gjort tilgjengelig for offentligheten.

– Fortsatt uklart

Advokat Harald Stabell – Arne Treholts prosessfullmektig i gjenopptakelsessaken – kommenterer den ferske SKL-rapporten slik i et brev til Gjenopptakelseskommisjonen:

«Etter sakkyndigrapporten fremstår fortsatt som uklart hva som ble lest opp av retten under domsavlesningen den 20. juni 1985. Lydbåndet er ikke funnet, og dommen er ikke underskrevet av dommerne. Spørsmålet hevdes fortsatt å være: »Er dommen – omtalt som originaldommen – hos PST den virkelige originalen?””

– Teorien faller

Statsadvokat Stein Vale arbeider med å skrive påtalemyndighetens tilsvar til Arne Treholts gjenopptakelsesbegjæring. Han ga en kommentar til NTB tirsdag, etter at STL-rapporten var omtalt i en reportasje på VG Nett.

– Teorien om forfalskning av dommen faller, sier Vale og viser til to omstridte avsnitt om pengebeviset på sidene 65 og 66 i dommen.

Disse to avsnittene var gradert og sladdet i den versjonen av Treholt-dommen som ble offentliggjort i 1985. De ble avgradert og offentliggjort i 1991.

Det Vale kaller «teorien om forfalskning» handler i første rekke om utsagn fra journalist Bengt Calmeyer og advokat Arne Haugestad i bøker der de har omtalt pengebeviset. De har begge reist tvil om det var fysisk mulig å få plass i vedkommende konvolutt det antall sedler som politiet opplyste var funnet ved ransaking av Arne Treholts leilighet.

Tre kopier

Gjenopptakelseskommisjonen ga SKL i oppdrag blant annet å analysere tre forskjellige kopier av Treholt-dommen – kopien fra domsavsigelsen (A), den avgraderte dommen fra 1991 (B) og det Harald Stabell kaller «den påståtte originaldommen» (C).

«Resultaten talar i någon mån för att samtliga tre kopior (A, B och C) har en gemensam förlaga men att kopiorna inte är direktkopior av kopia C», skriver SKT i sin konklusjon.

Harald Stabell kommenterer dette slik i brevet til Gjenopptakelseskommisjonen:

«Hovedpoenget anføres å være at kopi B (den avgraderte dommen fra 1991) antakelig ikke er en direkte kopi av kopi C – (den påståtte originaldommen). Hva kopi B er kopi av, fremstår derved som uvisst. Spørsmålet blir fortsatt om denne kopien kan være et endret/manipulert dokument.»