— Jeg ble så imponert over at du reiste ens ærend inn til Ulvik, sa Sponheim med et smil om munnen da Kaland kom til Stavanger før helgen for å forsikre seg om at Lyngheisenteret var reddet en gang for alle.

— Det er ikke første gang Sponheim redder oss. I 1997, forrige gang vi hadde en krise, ordnet Sponheim en statlig bevilgning, skryter Kaland.

Men verken Kaland eller Sponheim er glad for at det stadig må finnes kriseløsninger for det internasjonalt anerkjente Lyngheisenteret i Lindås. Helt siden senteret sto ferdig har økonomien vært vanskelig. Det ble langt dyrere enn først forutsatt, og har drevet svært tungt hele tiden.

— Nå var vi i den situasjonen at vi ikke kunne overleve. Vi måtte ha ny hjelp, men aller helst en permament sikkerhet for at finansene gikk i orden. Jeg visste ikke noen annen råd enn å henvende meg til Sponheim på ny, forteller Kaland.

Landbruksministeren tok umiddelbart affære, henvendte seg til flere departement og fikk napp i Miljøverndepartementet.

— En forutsetning for denne ekstrabevilgningen er at dette er siste gang. Nå må det jobbes med mer permanente ordninger som bringer balanse mellom inntekter og utgifter, sier Sponheim.

— Mener du at dette er slutten på alle statlige bevilgninger?

— Dette er siste gang regjeringen aksjonerer.

— Betyr det at det ikke kommer statlige bevilgninger?

— Hvordan denne finansieringen skal ordnes, må vi komme tilbake til. Vi må vurdere om den skal skje gjennom fylkeskommunen.