Olav Garvik

For Fremskrittspartiets leder har det i en del år nå vært bevisst strategi å plage KrF. Han fisker i rørt vann — eller enda verre: han boltrer seg som spekkhoggeren i håp om å tiltrekke seg flest mulig frustrerte KrF-ere.

Valganalyser viser at han har hatt hell med seg. KrF-nederlaget i 2001 skyldtes blant annet årelatingen til Frp. John Alvheims støynivå for å tekkes de eldre nådde også inn i aldrende KrF-hjerter. Mange som ellers har sympatisert med KrF er fascinert av Fremskrittspartiets bombastiske helse- og sosialpolitikk, slik nettopp Alvheim målbærer den.

I et intervju med BT for et års tid siden listet Carl I. Hagen opp en lang rekke saker der han forsøkte å dokumentere at han representerer det egentlige kristelige partiet. Israel-engasjementet var ett av disse punktene.

Flåtens «velsignelse»

Opptredenen hos Levende Ord denne uken var derfor både naturlig og bevisst. Han hadde forberedt seg godt, selv om han bare hadde en liten lapp foran seg på talerstolen. Han kom til sine egne, og på forhånd visste han at Frp er nummer 2-partiet i dette karismatiske miljøet - bare forbigått av KrF.

Når så Enevald Flåten uten å nøle forteller pressen at Frp bør få være med i regjeringen, har Hagen fått den «velsignelsen» han trenger.

Det hjelper lite at stortingsrepresentant og indremisjonsguru Ingebrigt S. Sørfonn distanserer seg fra Carl I. Hagens buldrende omgang med bibelord når politikerkolleger som Anita Apelthun Sæle og til og med fylkespartiets leder Torill Selsvold Nyborg applauderer Hagen. De sier nesten rett ut til Bergens Tidende at de er enig med ham i hvert ord av det han sa om Israel!

Da hjelper det lite at universitetsteologer, biskoper og andre skriftlærde rygger tilbake i forskrekkelse.

Haakon Lie og Golda Meir

Uttalelsene fra de to fremtredende KrF-kvinnene er det viktigste tegnet på at Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten nok må tenke seg litt om, ellers risikerer de å støte fra seg flere som svever i et slags ingenmannsland mellom KrF og Frp.

Carl I. Hagens tordentale omkring Israel-spørsmålet er selvsagt omstridt. Men han kjenner den norske folkesjelen så inngående at han vet at fra gammelt av er ordet «Jødeland» noe mer enn det gulnende veggkartet som læreren trakk ned i kristendomstimene. Uansett livssyn og politisk syn har ordet Israel en magnetisk kraft, særlig hos eldre mennesker. Og eldre arbeiderpartifolk, for eksempel, tenker tilbake på den lojaliteten Haakon Lie viste - av politiske grunner - overfor Golda Meir.

Det er følelsene Carl I. Hagen spiller på, for Israel-debatten er en herlig saus av religion, politikk, historie og kriminalitet. Det er slett ikke sikkert at det er de aktive kristne som er de mest tallrike støttespillerne når Sharon er på ferde.