— Turen var beinhard, og helt klart det tøffeste jeg har vært med på. Jeg vurderte flere ganger å gi meg, men Max´ tegninger ga meg motivasjon og fortalte meg at jeg helst burde komme hjem i live, sa Ousland på en pressekonferanse mandag, like etter at han var kommet hjem til Norge,

Pressekonferansen ble selvfølgelig avholdt på Frammuseet på Bygdøy, norske polarhelters storstue.

Ser fortsatt etter isbjørn Selv om den 81 dager lange ferden fra Sibir til Canada er over og Ousland er hjemme i trygge omgivelser, skotter han fortsatt engstelig etter isbjørn.- Det må ha vært en veldig spesiell sesong. Da jeg gikk alene til Nordpolen i 1994 så jeg spor etter isbjørn kun to ganger på hele ferden. Nå så jeg slike spor mellom 50 og 60 ganger. Jeg så isbjørn totalt fire ganger på turen, og alle observasjonene ble gjort samme dag. Det var en voldsom psykisk belastning å vite at det var så mye bjørn i området. Selv om turen for lengst er over, ser jeg meg fremdeles over skulderen etter de digre gule skapningene, fortalte Ousland.En gang ble han overrumplet av en binne med to unger, men greide å skremme dem bort med revolveren sin.

Nederlag Målet med turen over Arktis var ikke bare å klare det hele alene, men også å fullføre uten støtte. Det gikk ikke. Etter bare tre dager var pulken hans gått fullstendig i oppløsning, og et fly måtte slippe ned en ny.

— Det var et vanvittig nederlag og sjokk. Motivasjonen var på et lavmål da jeg skjønte at det ikke gikk an å reparere pulken. Forholdene de to første ukene var verst. Isen var skarp, bulkete og skrudd. Jeg har aldri vært så nær ved å avbryte en ekspedisjon noen ganger tidligere, som da, ved kysten av Sibir.

Etter hvert vant Ousland over sviktende motivasjon. Da han ankom Nordpolen var han kommet halvveis.

— Det var virkelig en merkelig opplevelse å komme til Nordpolen. Der var det en 25-30 mennesker, blant dem en sjeik fra Dubai som var blitt fløyet inn i privatfly. Han skrøt av at han hadde 40 koner og inviterte meg inn på whisky og chili con carne. Så reiste alle sammen, og jeg ble igjen alene.

Savnet syriner Ishavseventyreren angrer ikke på at han holdt det gående. Aller minst de siste meterne ved Ward Hunt Island, helt nord i Canada. Da møtte han blikket til to han hadde savnet sårt: Moren Ingrid og samboeren Wenche Spange.

— Går det an å bruke et ord som lykke? Fantastisk var det i alle fall å se dem igjen.

Børge Ousland har en imponerende rekke polarekspedisjoner bak seg. I 1990 var han sammen med en venn om å bli først til å gå uten støtte til Nordpolen. I 1994 gjentok han bragden alene. I 1996 ble han den første til å gå på ski alene til Sydpolen, og året etter den første til å krysse Antarktis uten støtte.

— Hva er det du savner mest på slike turer?

— Jeg savner å se liv, trær eller noe annet grønt. Drivtømmer fra Sibir kan jo ikke akkurat sammenlignes med norske syriner, smiler han.

Nå er det imidlertid slutt. For tredje gang lover Ousland å aldri mer legge ut på soloekspedisjoner, og for første gang tror mamma Ingrid at han snakker sant.

— Jeg tror ikke det blir flere slike ekspedisjoner. Men andre type turer blir det sikkert.

(NTB)

VEL HJEMME: Børge Ousland fortalte om ekspedisjonen sin på en pressekonferanse på polarskuten Fram på Bygdøy i Oslo, mandag. Her viser frem sine spesial designede ski som sønnen var mester for. Skiene minnet Ousland om at han måtte komme tilbake i god behold. (Foto: Morten Holm / SCANPIX)