5. APRIL 2002 er en glohet dag ved Bagram-flyplassen i Afghanistan. Løytnant og lagfører Eivind Aakre (24) hører plutselig et kraftig smell. Minesøkerspesialisten snur seg og ser medsoldat Torbjørn Sæterbø ligge på bakken, blodig i ansiktet. Truffet av en mine. Offiser Aakre og tre medsoldater reagerer raskt og rasjonelt. Sæterbø redder livet, men mister synet.

Senere får Eivind og kameratene medalje for edel dåd. Men episoden blir vanskelig å legge bak seg.

HJEMME HOS mor Gro Engelstad Aakre utenfor Kongsberg. Det er november 2010. — Eivind sa de fikk rådet om å snakke om det der nede, og så legge lokk på det, forteller hun.

En måned etter den traumatiske opplevelsen dro Eivind hjem fra krigen.

— Som offiser hadde han ansvar. Selvbebreidelsen plaget ham, sier Gro.

Det var flere hendelser som gnagde. Blant annet oppdrag i Kosovo. Å være vitne til andre menneskers lidelser, massegraver og drap på sivile.

Sønnen er i dag på tre måneders behandling på Viken senter for psykiatri og sjelesorg i Indre Troms, et tilbud som gir nytt håp.

— Ingen vet på forhånd hvem som vil oppleve sterke ting. Han hadde bare gode skussmål og hadde aldri hatt psykiske problemer før, sier Gro.

Hun har skrevet stikkord på en lapp.

— Det var fysisk skade vi var redde for, han skulle rydde miner. Psykisk sykdom var fjernt. Og hvordan takler du en som blir psykisk syk av krigsopplevelser?

EIVIND HADDE VÆRT seks måneder i Kosovo i 1999. Ingen merket reaksjoner på ham da han kom tilbake. Offiseren var motivert for nytt oppdrag. Han trivdes svært godt i Forsvaret. I 2002 ville han til Afghanistan.

— Har din voksne sønn tatt en avgjørelse, må du gi ham støtte, sier Gro. På informasjonsmøtene ble det påpekt at de var godt drillet og del av en større enhet.

— Jeg kan ikke erindre at psykiske reaksjoner og seinskade var noe tema, sier hun.

stresset fra tjenesten i Afghanistan ga først utslag i helvetesild da Eivind kom hjem mai 2002. Et halvt år senere merket familien at noe var galt. Han endret personlighet. Sønnen var alvorlig deprimert. Våren 2003 ble han enda dårligere. Gro ringte Forsvarets stressmestringsteam.

— De var for så vidt hjelpsomme, men undret seg over at Eivind hadde blitt syk.

Det ble gjort henvendelser til Kongsberg sykehus og fastlegen. Gro pushet på det vanlige hjelpeapparatet.

— Men jeg ble møtt med at så lenge han ikke hadde prøvd å ta eget liv eller drepe andre, så var det ikke kapasitet. Han var ikke syk nok, sier hun.

Det var vanskelige dager for familien.

— Jeg dro hjem fra jobb for å sjekke om han levde, sier hun.

SØNNEN FIKK etter hvert plass ved Blefjell sykehus i Kongsberg, uten at noen med sikkerhet fant ut hva plagene kom fra.

— Det var veldig vanskelig å se sin sønn bli sykere. Jeg skjønner nesten ikke hvordan vi klarte oss, sier Gro.

Hun er frustrert over Forsvaret.

— At Forsvaret ikke holdt mer tak i situasjonen i ettertid og fulgte jevnlig opp, er totalsvikt, mener hun.

— Det burde være en selvfølge at Forsvaret aktivt følger opp soldater som eksponeres for slik dramatikk.

Da han ble utskrevet fra sykehuset traff Eivind en jente og flyttet nordover. Han var fortsatt ikke frisk.

— Da ble han rådet av fastlegen til ikke å snakke mer om opplevelsene. Rystende!

I 2008, etter seks år med nedturer og sykdom og mangel på god oppfølging, bestemte Gro seg for å skrive brev til Forsvarets veteranadministrasjon (FVA):

«Jeg retter denne henvendelsen til dere i fortvilelse over min sønn Eivind Aakres situasjon (...) han har opplevd tøffe år der han har prøvd å få hjelp fra det offentlige helsevesenet. Så langt har ikke det fungert særlig bra (...) ved siden av alvorlige psykiske problemer strever han også med økonomien (...) han har kontaktet mange instanser for å få hjelp, bl.a. Nav, men opplever nedtur etter nedtur (...) som foreldre er vi dypt bekymret (...) Forsvaret kan ikke være tjent med at tidligere ansatte skal bli behandlet på denne måten ...».

OMTRENT SAMTIDIG var Eivind til en repetisjonsøvelse og meldte seg til tjeneste igjen. Da kom sykdomshistorien frem, og bekymringsmeldingen fra moren satte også fart i ting. Eivind fikk psykologhjelp ved Værnes flystasjon. En utredning fulgte og han fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse.

— Det verste er at rapporten sier at personligheten hans er endret, sier Gro.

Det å koble sykdommen med tjenesten satt langt inne for sønnen hennes. Han har aldri klaget.

— Det er en machokultur i Forsvaret. Det er ikke slik at soldater med psykiske reaksjoner og skader løper til Forsvaret med problemene sine. De undertrykker heller slike lidelser.

Gro tror mange sliter i det stille.

— Fordi det er så lite fokus på dette, kan det virke som om det er få.

Eivind har fullført lærerutdannelsen og jobber som skogsarbeider og lærervikar. Men hvor mye han klarer i fremtiden, er usikkert.

— Han vil ikke ha en uførdiagnose, sier moren.

Akkurat nå kjemper de for erstatning for psykisk belastningsskade.

— Det tar forferdelig lang tid, sier Gro.

Hun reagerer også på skillet politikerne har satt mellom gamle og nye veteraner.

— Det er urettferdig. Hva slags argument kan forsvare det? spør hun.

MEN DET HANDLER OM langt mer enn penger, mener soldatmoren. Ikke minst en erkjennelse av at jobben i Forsvaret gjorde sønnen syk.

— Bedre oppfølging kunne kanskje forhindret eller dempet plagene. Mange får reaksjonene først flere år etter tjenesten. Veteranene bør innkalles og undersøkes over flere år, sier Gro.

Norge har et godt omdømme blant Nato-styrkene, påpeker hun.

— Men hadde jeg visst hvor lite oppfølging Forsvaret gir, ville jeg bedt Eivind om ikke å reise ut.