– Hej! Hva trevligt at ni kom hit!

– Hej!

– Hej!

Blonde hestehaler vipper av gårde i bryskt tempo. Proffe smil stryker forbi. Personalsjef Hege Endresen nikker fornøyd.

– Disse svenskene, asså. De har en helt fantastisk innstilling. Yes, I can! sier hun og tapper fingrene mot pinsen på jakkeslaget der det står «Yes, I can!» med små gullbokstaver. Personalsjefen hvisker fortrolig:

– Vi i Radisson var faktisk før Obama med det slagordet.

JA, SVENSKER KAN. De kan jobbe helår eller sesong, de kan være resepsjonister eller rengjørere eller servitører, de kan jobbe overtid når det er travelt og avspasere når det er rolig, de kan pendle fra hjembyen eller flytte dit jobbene er.

På isbjørnskinnene i den enorme resepsjonen i det splitter nye giganthotellet Radisson Blu Resort Trysil, regner Hege fort sammen svenskene sine i hodet.

– Ja, faktisk utgjør de vel rundt to tredjedeler av staben. Og de er fabelaktige! sier hun igjen.

Hotellet i Trysil åpnet i desember, midt i svarteste finanskrisen. En stor stab var nødvendig for å drifte kolossen. Da personalsjef Hege kalte fra de dype norske skogene, kom de fra hele Sverige. De kom med entusiasme og arbeidslyst, og med serviceinnstilling av ypperste slaget. Resultatet ble en internasjonal stab, med mange nasjonaliteter.

Noen få nordmenn kom også. En del av dem var kvalifiserte og slapp gjennom nåløyet. Tyve stykk, for å være nøyaktig.

Men Hege hadde 120 jobber hun skulle fylle – cirka halvparten var helårsjobber. Likevel er det bare syv ansatte på hotellet som er fra Trysil og omegn.

– Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor det ble slik. Jeg må si jeg var litt skuffet over den norske søkermassen. De var langt færre, mindre entusiastiske og mindre kvalifiserte enn de svenske, sier personalsjefen.

Er du enig med henne? Si din mening!

TURISME ER FREMTIDEN VÅR. Når Nordsjøen er tom for olje, er det dette vi skal leve av, ifølge Trysil-ordfører Ole Martin Norderhaug. Langt der inne i skogen skal vi finne en ny fremtid, en ny gullalder. Ordføreren viser sine visjoner på blå PowerPoint på kommunestyremøtet i Trysil.

– Dette er Kampen om De Store Penga, sier Norderhaug og ser megetsigende utover de folkevalgte.

Trysil satser stort på reiseliv.

Det søvnige lille tettstedet har allerede rukket å bli Norges største turistdestinasjon regnet i overnattingsdøgn – et vintersportsmekka med over 5000 hytter. Nå ønsker de seg enda flere turister, hele året rundt.

– Lykkes Trysil, er det første gang en utkant kan snu nedgang til vekst, sier ordføreren, og smører ambisjonene tykt utover:

– Vi kan gå fra å være fattig utkant til å bli Nordens ledende helårlige turistdestinasjon!

FÅ LOKALE: Radisson-hotellet i Trysil åpnet i desember i fjor. Få lokale søkte, og av de som ble ansatt, var bare syv av 120 fra området - som satser stort på reiseliv. Samtidig er arbeidsledigheten i Trysil doblet siden hotellanlegget åpnet.
Marita Aarekol

Kampen om De Store Penga handler om innbyggerhoder. Hvert hode er verdt 200.000 i statlige overføringer. Men stadig flere verdifulle hoder flytter bort fra Distrikts-Norge. Teorien er at nye arbeidsplasser kan få dem til å flytte hjem igjen.

– Trysil skal være et case, et forbilde, for fremtidens reiselivsnæring i Norge, sier Norderhaug.

– Men på det nye hotellet deres jobber nesten bare svensker? Og av 120 ansatte er bare syv fra bygden?

– Vi har mange utfordringer, innrømmer Norderhaug.

SORIA MORIA har tro på reiselivet. I regjeringens erklæring er det et av fem prioriterte områder, nettopp fordi det skaper arbeidsplasser i utkantene.

Men for hvem?

I Trysil har sysselsettingseffekten av reiselivssatsingen latt vente på seg. I løpet av tiden Radisson har vært åpen, har arbeidsledigheten i Trysil steget til det dobbelte, og kommunen har søkt om statlig tilskudd for å skape nye arbeidsplasser.

Det er blitt et nasjonalt paradoks. Over hele landet importerer reiselivsbransjen tusenvis av utlendinger hvert år for å få hjulene til å gå rundt.

En spesialavdeling under Nav kalt Eures hjelper norske bedrifter å hente arbeidskraft over landegrensene.

Eures-representantene fra Norge reiser på jobbmesser over hele Europa, med bestillinger fra norske bedrifter i bagasjen. Tjenesten er gratis, og er blitt svært populær. I fjor formidlet de over 25.000 norske jobber til europeere, mens bare vel 250 nordmenn reiste motsatt vei.

Så etterspurt er tjenestene, at Nav Eures har doblet staben de siste to årene. Overraskende nok har ikke behovet for Eures tjenester avtatt med finanskrisen, tvert imot. Til tross for sterkt økende arbeidsledighet i Norge – vi nærmer oss 100.000 ledige – øker pågangen til Eures kraftig.

Reiselivsnæringen er den aller flittigste brukeren: 59 prosent sier de vil rekruttere fra land i Europa i år.

– Vi er så fornøyde at vi nå bare bruker Nav Eures for å rekruttere, sier personalsjef Sissel Loen ved Alexandra Hotell i Loen.

Også i Sogn og Fjordane er arbeidsledigheten doblet det siste året. Det hjelper ikke bedriften i Stryn. Som de fleste andre store hoteller i Norge har de ansatte fra mange land. Det er helt nødvendig, vinter som sommer.

– Uten utenlandsk arbeidskraft hadde det vært umulig å drive hotellet, sier Loen.

Stryn har også en stor industriarbeidsplass i Nordfjord kjøtt. Siden verken hotellet eller kjøttfabrikken får nordmenn til alle jobbene, har de funnet en felles løsning: de henter slovakiske par.

– Det fungerer veldig bra. Mannen tar jobb i Nordfjord Kjøtt, mens konen jobber på hotellet, forklarer Sissel Loen.

Marita Aarekol

UTDANNEDE BYGDEJENTER VIL ikke re senger eller pakke kjøtt. De vil være kultursjef eller fysioterapeut, mener bygdeforsker og statsviter Svenn Arne Lie (29).

Han er oppvokst i Gudbrandsdalen, men bor nå i Oslo. Mange unge, inkludert ham selv, ønsker å flytte hjem igjen, sier Lie, men da må de få tilbud om relevante jobber etter å ha reist ut for å ta utdanning.

– Det løser ikke problemet å smelle opp et turisthotell, sier Lie.

– Det nytter ikke å pøse penger inn i systemet uten å ha en overordnet plan. Staten behandler bivirkningene, ikke årsakene til problemene i Distrikts-Norge. Resultatet er at man etterspør en helt annen type arbeidskraft enn den som finnes i Norge.

Han skylder på oljerikdommen. Den har gjort oss late, sier han. Vi tjener penger uten å gjøre noe, og gidder derfor ikke å utvikle et variert næringsliv der folk kan få bruke kompetansen sin i spennende jobber.

– Kanskje hvis man kunne satse på en annen type reiseliv. For eksempel ekstremsportreiseliv som var så farlig at man trengte masse leger, foreslår Lie, litt spøkefullt.

«Det er ikke noe som tyder på at disse arbeidsplassene vil bli mer attraktive for nordmenn etter hvert. Det er lav anseelse, lav lønn og ubekvem arbeidstid. En vei å gå er kanskje å utvikle et mer eksklusivt marked. Små entreprenører og familiebedrifter som kan ta imot velbeslåtte gjester.»

Å RE SENGER er en drittjobb, mener Georg Arnestad. Han liker å terge på seg reiselivsbransjen, FOU-lederen ved Høgskulen i Sogndal.

– Reiselivsnæringen blir provosert når jeg kaller det for «drittjobber». Men flesteparten av jobbene er jo «drittjobber», sier Arnestad.

Han mener vi må slutte å tro at reiselivsnæringen skal redde Bygde-Norge.

– Reiselivet har lavkompetanse-arbeidsplasser, er sesongbetont og har stor gjennomtrekk. Se på Flåm, som har en halv million cruisegjester i året. Skaper det grunnlag for bosetting? Nei. Folketallet går ned likevel.

Den ensidige satsingen på turisme varsler om fantasiløshet, mener Arnestad.

– Hva skulle vi drevet med i distriktene i stedet?

Arnestad sukker. Men han vil ikke være med på at nordmenn er bortskjemte.

– Det er ikke noe som tyder på at disse arbeidsplassene vil bli mer attraktive for nordmenn etter hvert. Det er lav anseelse, lav lønn og ubekvem arbeidstid. En vei å gå er kanskje å utvikle et mer eksklusivt marked. Småentreprenører, familiebedrifter og andre som kan ta imot velbeslåtte gjester.

Arnestad presiserer at han ikke er ute etter å tegne et helsvart bilde, det er bare at reiselivets selvbilde er i utakt med resten av befolkningen.

– Det begynner å minne om shippingnæringen, der bare kapteinen og kanskje styrmannen er norsk. Hotelldirektøren og noen av sjefene er norske, resten er utlendinger.

DET KALLES KUWAITISERING av samfunnet, og en del forskere har advart mot det i flere år. De er bekymret for at oljerikdommen og den økende arbeidsinnvandringen gjør Norge til et klassedelt samfunn. Utenlandske gjestearbeidere kan bli den nye tjenesteklassen, dersom vi ikke passer på, mener FAFO-forsker Jon Erik Dølvik.

– Noe av arbeidsinnvandringen er nok kommet for å bli, dersom samfunnet ikke forandrer seg vesentlig. Det kan være til alles fordel, men samtidig er det klart at det er elementer av dette som ikke samsvarer med norske idealer om hvilket samfunn vi skal ha, sier Dølvik.

Men Norge er nok for lengst avhengig av at gjestearbeidere tar jobbene med lavest status. Hele reiselivsbransjen ville kollapset uten hjelp fra søta bror og andre europeere.

For svenskene betyr en jobb i Norge en lønn noen tusen kroner over det de tjener hjemme, på grunn av valutaforskjellen. Pendlingen takler de fint.

– Mange nordmenn sier at svenskene er bedre arbeidere, sier Susanne Traneberg (24) og rødmer litt.

Hun jobber som massør i spaavdelingen på Radisson-hotellet. Susannes far og bror jobber også i Norge. Hun pendler hjem til småbyen Malung annenhver helg.

– Jeg har hørt at nordmenn ikke liker å jobbe i service. Men jeg liker det. Det gir meg mye å gi noen en opplevelse, å gjøre kundene fornøyd.

Marita Aarekol

IDA MOEN (17) STÅR MIDT i klasserommet med en krakk på hodet. Skoledagen er på hell, og den siste formingstimen på Trysil Videregående har sklidd litt ut. Noen ler og hoier, andre stirrer inn i laptopskjermen.

– Alle skal flytte, sier Ida.

– Jeg skal studere, i Oslo mest sannsynlig.

Ida vil bli makeup artist. Hun kommer kanskje tilbake til Trysil en gang, sier hun. Når hun får barn og blir voksen.

– Kanskje.

– Ja, kanskje, sier Oliver Møystad Øien (17).

Han skal bli tegner. Oliver brøler forsiktig for å demonstrere sangteknikken han bruker som vokalist i black metal-bandet Vetus Vomica.

– Det er en veldig vanskelig teknikk, det er derfor den er så fascinerende. Du må finne lyden dypt nede i brystet, forklarer Oliver og viser oss bandets hjemmeside på laptopen. Han har blant annet brukt formingstimene til designe logo for bandet sitt.

– Hvis jeg skal bli værende her må jeg bli skiinstruktør, eller noe sånt, sier Oliver og rister på det lange svarte håret.

– Det er ikke aktuelt. Jeg skal ut og leve i en by.