AGNETHE WEISSER

Det er ikke lenger bare grånende pensjonister som kaster seg over kirkebøker og gamle registre. Flere unge ønsker å vite mer om slekten og røttene.

— Det har mye med nettet å gjøre, at det historiske materialet er blitt tilgjengelig. Som småbarnsmor kan du sitte hjemme ved skjermen om kvelden og søke, sier Åse Wethal Holen i DIS-Norge (Databehandling i slektsforskningen).

Globalisert trend

Både der i gården og i Norsk Slektshistorisk Forening merker de interessen gjennom et økende antall henvendelser og ikke minst gjennom aktiviteten på nettet.

— Når både eldre og yngre folk ønsker å vite mer om sine røtter, har det med den stadig mer globaliserte verden å gjøre, mener historiker Ola Svein Stugu. Han kaller det et moderne fenomen.

— Du ser noe av den samme tendensen når det gjelder bygdelag i byene og emigrantlag i USA. Samtidig som vi tilbakelegger store avstander og får et større perspektiv, vil vi vite mer om hvor vi kommer fra, sier Stugu.

Spørsmålet «hvem er jeg» står sentralt. Og denne refleksjonen omkring egen person og identitet er en del av moderniteten, ifølge sosialantropolog Anne Kathrine Larsen ved NTNU. Hun ser de mange lokale, historiske spelene og bunadenes økte popularitet som en parallell til slektsinteressen.

— Både vi selv, ideene og varene vi kjøper, reiser over hele verden. Jo likere vi blir, desto sterkere blir ønsket om en nær og unik identitet, sier hun.

Ser på sort fortid

Når det gjelder fremstillingen av slekten, har det skjedd en endring, ifølge Stugu.

— Før dysset man helst ned de litt ubehagelige episodene. Jeg husker fra min egen slekt, vi hadde en som hadde vært hestetjuv og en som hadde sittet på tinget. Men det var stortingsmannen vi snakket mest om. Etter hvert er det blitt mer akseptert å ta med adopsjoner, uekte barn og straffede personer i slektshistorien, sier Stugu.

For slektsgranskeren kan det faktisk være en fordel å oppdage svarte får blant forfedrene.

— Da får du nemlig vite mye mer, sier Torhild Johnsen, leder av DIS.

— I rettsbøkene vil du kunne finne omhyggelige referater med et vell av detaljer. Og i en tid der vanlige folk sjelden gikk til fotografen, ble det tatt bilder av alle fanger.

Når nære og fjerne slektninger setter hverandre stevne, kanskje i bunad på kirkebakken, er det likevel heltehistoriene som dyrkes fra talerstolen.

Slektsstevnet fungerer på mange måter som en opplæring i slektsfølelse og slektshistorie, skriver Tonje Ramse Trædal i sin hovedoppgave i etnologi, «En slektning krysser sitt spor».

BT/ADRESSA