LINE NOER BORREVIK

Lese— og skriveforsker Per Henning Uppstad ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning ved Universitetet i Stavanger, har satt et stort spørsmålstegn ved grunnlaget for forskning på og undervisning i lese- og skriveferdigheter. I sin filosofiske doktorgrad, som han nylig disputerte for ved Universitetet i Lund, utfordrer han lesefagets forestilling om at lesing og skriving er et speilbilde av talespråket.

— I 100 år har språkvitenskapen tatt for gitt at skriftspråket, altså skriving og lesing, er sekundært i forhold til talespråket. Dermed følger forestillingen om at svikt i skriftspråket, som for eksempel dysleksi, først og fremst har med talespråket å gjøre, forteller Uppstad.

Synet?

Man gikk fra å mene at lese- og skrivevansker skyldtes problemer med synet, til å knytte vanskene til lydsystemet, og til oversetting av lyder til skrift.

— Forskningen på dysleksi og på lesing er basert på det som har med fonologi å gjøre, altså lydsystemet i språket, sier Uppstad.

Fremmedspråk

Hans hypotese er at talespråket er et annet språk enn skriftspråket. Doktorgradsavhandlingen er en teoretisk sak, som utfordrer en forestilling ingen har tatt seg bryet med å bevise.

I leseforskningen mener Uppstad at det å betrakte skriftspråket nærmest som et fremmedspråk, kan åpne for at lese- og skrivevansker angripes fra helt andre vinkler.

— Vi har vendt oss til å tenke at lesing er som lytting, og at skriving er en variant av å snakke. Men det er da ganske ulikt, mener han.

Han viser til at når man skriver er det sjelden noen som avbryter, man får tid til å tenke og er som regel alene når man utformer budskapet. Når man snakker er det noen som venter på budskapet, som gir inspirasjon, innspill og avbrytelser.

— Leseforskning og skriveforskning drives stort sett hver for seg, og det har vært gjort lite på sammenhengen. Hva betyr det for skriftspråkopplæringen at man ser så ulikt på de to, undrer Uppstad.

Folkevett

Han mener hans bidrag til det teoretiske grunnlaget for lese- og skriveforskningen kan være vesentlig for dem som sliter med bokstavene.

— Jeg har inntrykk av at lærerne, som er ute i den praktiske virkeligheten, bruker både teori og godt folkevett, men det er jo forskningen som skal hjelpe dem til å bli bedre til å hjelpe elevene. Og da snakker jeg ikke om de som klarer seg helt greit. Viktigheten av god teori blir nok enda større når man jobber med dem som har vansker med skriftspråket, understreker Per Henning Uppstad.