Hun holder pappa i den ene hånden, en flott ballong i den andre. Eva glipper ballongsnoren, den seiler opp mot himmelen. Treåringen setter i å strigråte. Foreldrene kan:

Enten forstå katastrofen, tåle at barnet gråter høyt og støyende, og forsøke å trøste henne ved å sette ord på det hun føler. Hun er skuffet, sint og veldig lei seg. Også overrasket over at ballongen bare kan forsvinne slik. Foreldrene tar henne på fanget ogsier at det var leit at ballongen ble borte, og at de skjønner hun ble sint.

Eller foreldrene kan tenke at de må finne en ny ballong til Eva så fort som mulig. Eller kanskje kjøpe en is til trøst? De drar rundt med det storgråtende barnet i folkemengden for å finne is og ny ballong, alt i beste mening. For Eva må ikke være lei seg, Eva må ikke gråte. «Ti still,» kan de si, «så skal du få en ny ballong.

Men Eva vil ikke ha en ny ballong — hun vil ha den samme som hun mistet. Og hun vil at noen skal snakke med henne, slik at hun får hjelp til å bli kvitt de vonde følelsene. Den episoden kan være en av mange der Eva forstår at voksne tenker og føler annerledes enn hun selv.