De balanserer gjerne ytterst på pulten som velfylte og fargerike statussymbol, skoledagbøkene som ungjentene har lagt «halve sjela» i. Nå har en forsker smugtittet inn i jentenes hemmelige univers.

— Jeg tror skoledagbøkene handler om noe veldig viktig. Det er en arena for å bekrefte og opprettholde vennskap. De viser også at man er med i gruppen «Vi — de unge og kule», sier Gry Heggli ved seksjon for folkloristikk ved Universitetet i Bergen.

Pusur først 38-åringen, som for tiden legger siste hånd på verket på doktorgradsavhandlingen om unge jenters skoledagbøker, har aldri selv hatt skoledagbok.

— Jeg er litt for gammel til det. De første kom på midten av 80-tallet, forteller hun.

Det var den antiautoritære katten Pusur som startet skoledagbøkenes storhetstid med «Pusurs skoledagbok». I dag kan ungdommene velge og vrake blant ulike typer. I alle er det plass til å skrive ned leksene til neste dag, men det er ikke det viktigste med skoledagbøkene. De har mange blanke sider hvor jentene kan skrive hilsener eller dikt til hverandre.

Gir status — Vennehilsenene er kanskje det viktigste. De bekrefter og opprettholder vennskapet. Det viktigste er ikke hva man skriver, men at man skriver. Det at man skriver en hilsen, betyr at man er gode venner uansett hva man skriver, forklarer Heggli.

Å få mange hilsener er et mål i seg selv — det viser at man har mange venner. Og er man riktig gode venner, kan man gjerne skrive mange hilsener til hverandre. I en av skoledagbøkene Heggli studerte, var det hele 14 hilsener fra en og samme venninne.

Er du flink til å skrive hilsener, gir også det status, mener Heggli. For skoledagbøkene er noe helt annet enn de klassiske dagbøkene som man låser ned i en skuff — skoledagbøkene er «halvoffentlige» i den forstand at både venner og bekjente kan få lese i den.

Unge og kule Da er det viktig at skoledagboka er kul. På den ene siden vil jentene ha en bok som er helt egen for dem: De legger på eget omslag, limer inn bilder artister og modeller, skriver inn dikt og «glupiser». På den andre siden skal bøkene være som alle de andres.

— Det handler om å etablere en felles identitet. Det er viktig å signalisere ungdommelighet. Dette gjør de både ved måten de skriver på og temaene de tar opp. Og «de teite voksne» blir brukt som kontrast for å framstå som kule, forklarer hun.

Når jentene skriver om røyk, festing eller sex, er det ifølge Heggli ikke nødvendigvis fordi de har erfaring med de tingene. Men det er viktig å skrive om det fordi det er ungdommelig.

— Også kjærlighet da. Den store forelskelsen. Det spiller ingen rolle hvem man er forelsket i, men det er viktig å være det. Og det skriver de om, sier Heggli.

Bare jenter — Du snakker bare om jentenes skoledagbøker. Hva med guttene da?

— De har ikke bøker selv. Men etter hvert som de blir eldre, kan de godt skrive i jentenes bøker. Da gjør de det ofte med litt ironisk distanse. Men kjærestene skriver ikke — det hører tydeligvis ikke hjemme i en skoledagbok, sier Heggli.

Jentene får gjerne sin første skoledagbok allerede i 10-11 årsalderen. I begynnelsen er bøkene veldig like, og inneholder kanskje bare vitser og gåter. Men etter hvert, når jentene begynner å beherske skoledagbok-sjangeren, blir bøkene mer individuelle.

— Tror du at din studie av jentenes bøker har skaffet oss ny kunnskap om ungjentene?

— Ja, det tror jeg. Noe av det viktigste med dette prosjektet har vært å ta skoledagbøkene på alvor og finne nye måter å forstå bruken av bøkene på. Man kan forstå skrivingen som en lek med konvensjonene om hvordan man skal skrive. Man kan se det som en motsetning til skolens krav til hvordan man skal skrive. Dessuten er skoledagboken et redskap jentene bruker for å øve seg i kunsten å være ung, og de forholder seg til forestillinger om hva som er barnslig, ungdommelig og voksent, mener forskeren.

NTB

Les også: Men skoledagboka mi får du aldri!