Han sparer ikke på friske formuleringer om sine tidligere allierte. Carl I. Hagen bruker boken «Ærlig talt» til å sparke mot mange han mener har sviktet ham.

Sitatet ovenfor stammer fra kapittelet om landsmøtet på Bolkesjø i 1994 — eller «Dolkesjø» som Hagen selv kaller hotellet.

Det var den første av to store, og flere små, utrenskninger av partifeller. Først tok han de teoretiske liberalistene, syv år senere tok han fatt i de populistiske rabulistene.

Han innrømmer åpent i boken at han selv grep aktivt inn for å bli kvitt de elementene som han mener sto i veien for å gjøre Frp mer spiselig for et borgerlig samarbeid.

— Jeg måtte renske unna en hel generasjon ungdomspolitikere som jeg på lang sikt hadde håpet skulle bli noe stort, skriver han opp oppgjøret med Ellen Wibe, Ellen Chr Christiansen, Roy Wetterstad, Stephen Bråten og flere.

Når han kommer til den neste utkastelsen, omtaler han professor Fridjof Frank Gundersens «til tider ekstreme selvopptatthet og enorme egoisme», mens Dag Danielsen er «den noe hjelpeløse og forvirrede broren til (advokat) Per Danielsen».

Da det lå an til at Terje Knudsen vippet ut Terje Søviknes på Hordalandslisten, heter det «da sitter vi jo igjen med noen håpløse representanter fra de fylkene».

Etter valget i 1997 kom Kjell Magne Bondevik på hemmelig besøk for å be om støtte til sin regjering.

«- Jeg håper du ikke lovet fysaken noe som helt, sa fru Eli etterpå.

— Nei, selvsagt ikke, beroliget jeg henne.»

På lanseringen i går begrunnet Hagen hvorfor han kalte boken sin «Ærlig talt».

— Vi må kunne ha litt friskere debatter om personer og litt friskere memoarene enn de litt gørrkjedelige...