NORGES NYE TRONARVING skal etter programmet fødes i Oslo neste uke. La oss i helgarderingens navn kalle babyen Ragnhild Olav så lenge.

Det lille barnet kommer til å vokse opp i en tid med intens globalisering, integrering, grånende nasjonalsymboler, og kanskje en gryende erkjennelse av at monarkiet som statsform muligens er gått ut på dato.

Hvor lenge kan noen få i Norges land leve med følgende grunnlovsfestede privilegium: «Kongens person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages.»? Det står i paragraf nummer fem.

Blir Ragnhild Olav den siste som får stå på slottsbalkongen og vinke kongeriket Norge inn i solnedgangen?

Det er lov å spørre.

STATSVITEREN: Trond Nordby er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

— Mye kommer til å avhenge av hvordan den nye tronarvingen kommer til å opptre. Men det virker som om tronarvinger blir mer rebelske for hver generasjon. Denne strikken må før eller senere ryke.

— Hvorfor holder vi på monarkiet?

— Det overrasker mange utenlandske observatører hvor sterkt monarkiet synes å stå i Norge. Jeg blir også stadig overrasket. Jeg tror det er et grunnleggende behov for fortsatt å ha en gullkalv å danse rundt. Det er et slags gammelt, kristent ritualsymbol det er vanskelig å fjerne.

— Hvordan avvikles et monarki?

— Kronprinsen kan abdisere dersom han finner at presset blir for stort eller at oppslutningen er for liten. Da må Stortinget sette ned et utvalg som skal se på alternative statsformer. Deretter må det lyses ut en rådgivende folkeavstemning. Så må igjen Stortinget stemme over folkets råd, og det må være to tredjedels flertall for at saken skal avgjøres. Det vil bli en lang prosess, det er sikkert.

— Har monarkiet legitimitet?

— Monarkiet er under press fra flere fronter. Samfunnet er gjennomsekularisert. Kongehuset var i utgangspunktet et sterkt religiøst symbol. Men i dag vakler statskirken, og troen er svekket. I tillegg er den nasjonale identiteten svekket, nasjonalstaten er svakere nå. Det er også blitt mindre skille mellom den borgerlige væremåten og det opphøyde kongelige. Hvordan kan man tro på det opphøyde når kronprinsen går på bar fredag og så stiller på gallamiddag lørdag?

— Nei, si det ...

— Kongehuset er gjenstand for en intens oppmerksomhet, og spørsmålet er om de har paraply til å tåle det blitzregnet i generasjon etter generasjon.

De har fått en stadig mindre betydningsfull politisk rolle, og det er åpenbart at deres tilstedeværelse i Statsråd ikke er nødvendig. Den samfunnsmessige rollen begrenser seg til mer eller mindre vellykkete forsøk på å knuse champagne mot skipssider. Og klipping av snorer.

STATSMANNEN: Kåre Willoch er tidligere statsminister i Norge.

— Dette er det helt umulig å si noe bestemt om. Holdningen til kongehuset har variert kraftig gjennom årenes løp, og monarkiet står faktisk sterkere i dag enn sommeren 1905, før kong Haakon kom til landet. I mellomkrigstiden sto det slett ikke så sterkt. Men det tok seg voldsomt opp etter hvert.

— Tror du det kan skje?

— Man skal selvfølgelig ikke utelukke at man kan komme i en situasjon der monarkiet skal vurderes. Da vil det trolig bli folkeavstemning, og den tror jeg monarkiet vil vinne, i alle fall sett ut fra dagens forhold. Men hvordan det vil være om 50 år, er nytteløst å spå noe om

— Hvordan tror du kongehuset vil utvikle seg?

— Jeg tror ikke kongehuset vil forandre seg noe særlig i tiden som kommer. Jeg kan vanskelig se at folkeliggjøringen kan gå særlig lenger, i alle fall.

— Ikke det?

— Nei. Min holdning til monarkiet er at det er utmerket så lenge det fungerer utmerket.

HISTORIKEREN: Dag T. Hoelseth er historiker og ekspert på Europas kongehus.

— Jeg klarer ikke å se at dette kongehuset skal vare til enda flere arvinger kommer, og det virker som om holdningen til kongehuset er på gli. Men til nå har debatten om monarkiet stort sett begrenset seg til hvem de enkelte skal ha lov til å gifte seg med. Det blir aldri en fundamental og prinsipiell diskusjon, og slike debatter roer seg ganske fort ned igjen.

— Er vi likegyldige?

— Jeg tror ikke folk bryr seg så mye med det så lenge ting fungerer, og etter hvert tror jeg mange også blir likegyldige til kongehuset. I Norge finnes det veldig mange prinsipielle republikanere, men svært få er villige til å ta opp debatten.

— Hva sier historien, da?

— Kongehuset har stått atskillig svakere enn i dag. Etter frigjøringen i 1905 var arbeiderbevegelsen sterkt mot monarkiet, og flere Storting stemte mot å gi apanasje til kongen. Det var først på 30-tallet kongehuset fikk lønn fra Stortinget. Så kom den annen verdenskrig, og kongens popularitet økte formidabelt. Etter det har det vært umulig å røre ved kongens stilling.

— Hvor lenge varer den, da?

— Det kan komme til et punkt der kongehuset ikke orker mer, dersom omstendigheten skulle tilsi det. Men det skjer ikke med det første. Haakon kommer i alle fall til å sitte trygt.

OBSERVATØREN: Olof Ruin er professor emeritus ved Stockholms Universitet.

— Det beror mye på hvordan monarken oppfører seg, hvordan han vokser opp, og om han i det hele tatt ønsker å være monark.

— Hvordan står det til i Sverige?

— Her i Sverige har de fleste av kongehusets funksjoner skallet av etter hvert, og kongen spiller enda mindre politisk rolle her enn i Norge. Kongehuset har ikke lenger en reell innflytelse på demokratiet, så her går kritikken på at kongen ikke har makt.

— Finnes det en sterk monarkidebatt?

— Nei, det finnes ingen sterk anti-monarkistisk bevegelse her. Hvert år kommer det forslag til Riksdagen om å legge ned kongehuset, men de blir nedstemt, hver gang. Til neste år starter en ny grunnlovsutredning, men monarkiet kommer ikke til å være en sentral sak da.

— Hva er innvendingen, da?

— Mystikken og magien er i ferd med å forsvinne fullstendig. Vi har fått et kongehus som er folkelig, men ikke høyverdig. Akkurat som i Norge. Dere har Mette-Marit, med alt det innebærer. Vi har Victoria, som er kjæreste med en trener og kroppsbygger. Det er mulig dette bringer kongen nærmere folket. Men det er mange som spør seg: Hvorfor skal en kroppsbyggers barn bli vår konge?

KONGEKJENNEREN : Carl-Erik Grimstad er samfunnsviter og forfatter.

— Mange vil kanskje si at den siste monarken er født allerede, Haakon. Det finnes ikke noe eksempel på konstitusjonelle monarkier som er avviklet uten at det har vært ledsaget av krig eller krise. Det vil i hvert fall være en helt ny situasjon dersom den norske kongehuset nedlegges frivillig.

— Kan det skje, da?

— På 90-tallet sank oppslutningen med nesten 30 prosent, og vi kan ikke sitte her i dag og si at det ikke vil skje igjen. Dersom støtten i folket faller under femti prosent, er det få grunner til å opprettholde monarkiet. Det som forvirrer meg litt, er at på tross av samlende begivenheter som bryllup, fødsler og sykdom, har ikke støtten til kongehuset økt nevneverdig.

— Hvem skal ta første skritt?

— Hvis det skal avvikles, vil det skje ved at de kongelige selv sier takk for seg. Når de selv kommer til at de ikke har den legitimiteten og betydningen som er nødvendig lenger.

— Vil barnet bli oppdratt som monark?

— Den nyfødte vil neppe bli oppdradd som den siste monark. Men jeg tror kanskje kongehusets nye medlem vil bli preget av større distanse. Barnet vil få det tyngre enn forgjengerne sine, det vil bli mer medieoppmerksomhet og større sikkerhetsproblemer. Det blir kanskje en retrett til en mer skjermet livssituasjon, som igjen kan føre til at kongehuset blir mer fremmedgjort.

— Tør Norge ta debatten snart?

— Tja. Det vil alltid være upassende å diskutere avviklingen av monarkiet, fordi at de aller fleste mener dette er et personlig og følelsesmessig anliggende. En ting er å være republikaner, en annen ting er å se en såret konge forlate Drammensveien 1 med flyttelasset sitt.

Men det kommer til å bli våpenhvile nå. Det er ikke lett være republikaner når det kommer en ny tronarving.

Illustrasjon: HANSSON