Politisk redaksjon i BT har gjort en oppsummering over hvem av regjeringsmedlemmene som har kommet best gjennom 2006 og hvem som har skuffet mest.

OVERRASKELSENE:

KRISTIN HALVORSEN:

Statsbudsjettet i høst var svenneprøven for Halvorsen. For første gang skulle SVs politikk vise skikkelig igjen i et ansvarlig budsjett. Forventningene i den rød-grønne leir var derfor skyhøye.

Etter en bratt lærekurve i fjor høst, med mye internt bråk omkring skatteopplegget, greide hun å snekre i hop et statsbudsjett som ble godt mottatt i de fleste grupper. Det var stort sett bare forskningsmiljøene som knurret. Opposisjonspartiene hadde få sterke innvendinger. Kommentarene bar preg av pliktløp, og endatil NHO-ledelsen trådte varsomt.

Hvordan i all verden kunne en finansminister fra SV være i stand til å utvise slik politisk akrobatikk? Å gjøre både SV-ere, arbeiderpartifolk og næringslivstopper rimelig godt til lags skulle etter læreboken være nær sagt umulig. Men til og med skatteprofilen fikk hun bred oppslutning om.

Kristin Halvorsen er med andre ord i ferd med å fremstå som en dyktig og respektert finansminister. Når sentrale økonomer og direktører i større selskaper åpent gir seg til å skryte av henne — enkelte så menn uhemmet - begynner man å lure på om det er SV-profilen som har bleknet? Men heller ikke det kan stemme, for utålmodige partifeller er såre fornøyd med at hun har gravd frem store beløp til bl.a. barnehagesatsing og mer til kommunene.

Mye av forklaringen på at hun hittil har lykkes langt over forventningene finner vi i læretiden i Stortinget. Hun kan fremfor alt det politiske håndverket gjennom mange års trening i nasjonalforsamlingen. To perioder i finanskomiteen har også kommet vel med.

Uten at det trekker ned helhetsinntrykket må vi likevel nevne at de gode økonomiske tider for fedrelandet gir fritt spillerom for en ambisiøs finansminister. Men trass i fristelser har hun vært påpasselig med å følge handlingsregelen for bruk av oljeinntekter. Nei, ingen skal beskylde SV-lederen for å lide av mangel på ansvarlighet.

LIV SIGNE NAVARSETE:

Som samferdselsminister var Navarsete en av de klareste vinnerne da statsbudsjettet ble lagt frem 6. oktober. Satsingen på jernbanen må nesten kalles historisk, ettersom investeringene øker med femti prosent neste år, og jernbanebevilgningene totalt øker med femten prosent. Dobbeltspor på to nye strekninger blir blant de mer synlige resultater.

Derimot er det mer delte meninger om hvor imponerende den øvrige kollektivsatsingen egentlig er. Men en drøy milliard er øremerket «særskilte tiltak» for å fremme kollektivtrafikken. På plussiden noterer vi ellers at det fra neste år blir full fart i byggingen av bybane i Bergen. Fra et vestlandssynspunkt er det ytterligere et pluss at fem nye gassdrevne ferger settes i drift tidlig på nyåret.

Den sprudlende senterpartikvinnen fra Lærdal er fersk som rikspolitiker, men har noen år bak seg som nestleder i partiet. Liv Signe Navarsete er dessuten en erfaren fylkespolitiker. Det har vært en god skole, der særlig evnen til hestehandel lett blir avslørt. Hun var ingen «dumpekandidat» i så måte.

Hun er en viljesterk og handlekraftig statsråd. Kort tid etter at hun avløste den konturløse Torild Skogsholm satte hun foten ned mot alt videre snakk om konkurranseutsetting i Jernbaneverket. Hun skjønte også at det var nødvendig å ordne raskt opp i kaoset omkring Avinor. Randi Flesland ble fjernet - og noen måneder senere kom turen til styreleder Anders Talleraas.

Mange hordalendinger merket seg også at statsråden har slått tilbake alle forsøk på omkamp fra motstanderne av Hardangerbrua. Men Navarsete har i forbindelse med den samme brosaken blitt tvunget til å ta et oppgjør med veietatens manglende journalføring av viktige dokumenter.

Den jernbaneglade politikeren skar også gjennom uviljen i Jernbaneverket mot å utrede høyfartsbane. Å tenke stort og fremtidsrettet skader ikke, mente Navarsete. I hvert fall skader det aldri å utrede...

ANNE-GRETE STRØM-ERICHSEN:

Arbeiderpartiets førstedame i bergenspolitikken var en av de største overraskelsene i den rød-grønne regjeringen. Ikke på grunn av at hun ble statsråd, men fordi hun ble plassert på en teig der de fleste mente at hun ikke hadde «peiling».

Utgangspunktet var vanskelig og forventningene dermed små. Etter å ha sett den rutinerte forgjengeren, Kristin Krohn Devold, gå på blemme etter blemme, ante ikke så rent få at Strøm-Erichsen risikerte å snuble før hun fikk satt seg.

Men slik har det slett ikke gått. Statsråden gjør aldri noe overilt, men tenker seg godt om før hun tar standpunkt. Dessuten er hun flink til å lære leksen!

Det har for det første vært ro i Forsvaret. For det andre har hun satt seg i respekt, både ved å skjære over den gordiske knuten ved navn GOLF - og ved å balansere SVs ytterliggående ønsker med tradisjonell norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det har vært en krevende kunst, men det svekker ikke hennes renommé at hun her har hatt gode støttespillere i sin egen statssekretær og utenriksministeren.

For å starte med «roen» i forsvarsrekkene: Strøm-Erichsen har nok hatt en bedre evne enn forgjengeren til å lytte til ulike grupper og interesser. Noen «besserwissen-holdning» har vi sett lite til.

I striden om GOLF, dette nye og kostbare datasystemet innen lønn, regnskap og administrasjon, skar hun etter få måneder gjennom og ordnet opp. Her kom utvilsomt Strøm-Erichsens datafaglige bakgrunn henne til god hjelp. Hun valgte å følge en annen strategi enn forsvarssjefen da hun bestemte seg for å holde på GOLF, riktignok under nytt navn.

Ved sin lavmælte, men myndige lederstil valgte hun også å holde fast på tørrdokkprosjektet på Haakonsvern. Det var ingen opplagt sak, selv om hun hadde forpliktet seg til det i valgkampen. Innad i Sjøforsvaret var det nemlig stor skepsis mot å satse på ny dokk når det var så mye ledig kapasitet ved sivile verksteder.

SKUFFELSENE:

JENS STOLTENBERG

Det skorter ikke på lang politisk erfaring. Jens Stoltenberg har opplevd de mest turbulente og kinkige situasjoner som tenkes kan for en norsk toppolitiker. Mye må han derfor ha lært i disse årene. Likevel kom han til kort og opptrådte skremmende klønet og naivt i striden om sykelønnsordningen tidlig i høst. Han begikk nesten alle de feil en politiker kan prestere. I et konsentrat vil det si å unnlate både å informere og konsultere lederne for de berørte parter, i tillegg til at han gjorde seg skyldig i løftebrudd når det gjaldt IA-avtalen.

Det var så man ikke skulle tro det! I et ønske om å spare inn 2,5 milliarder kroner i statskassen parkerte han åpenbart det han måtte ha igjen av dømmekraft. Hvordan kan man ellers forklare at en oppegående statsminister kommer i klabeit med hele fagbevegelsen - og med en gnistrende sint LO-leder like opp i strupen?

Ikke bare greide han det mesterstykke å få alle, ja, absolutt alle imot seg. Stoltenberg presterte til og med å sveise sammen Gerd-Liv Valla og Finn Bergesen jr. i en felles front mot seg selv! På toppen av dette lot han seg ydmyke til å lede et offentlig utvalg som skulle utmeisle en helt annen politikk enn den regjeringen selv ønsket. Eller beskrevet på en mer pyntelig måte: en annen sykelønnsfinansiering enn den han selv foretrakk.

Nei, Jens Stoltenberg har ikke hatt noe godt år. Fadesen i høst gikk på autoriteten løs. Likevel uttalte han til Dagsavisen før jul at regjeringen kom «meget godt» ut av den tøffe striden om sykelønnsordningen. Slå den.

Regjeringssjefen har hatt et krevende år i spissen for tre partikulturer som spriker i mange retninger. I miljø- og energispørsmål, utenrikspolitikken og deler av distrikts- og regionalpolitikken har det holdt hardt å finne kompromisser som alle har greid å leve med. Foreløpig har han holdt mannskapet samlet og skuten flytende. Men om «humöret finns kvar» ved neste årsskifte, er et spennende spørsmål.

HELEN BJØRNØY:

Å bli miljøvernminister fra SV i en regjering med durkdrevne arbeiderpartifolk og petroholikere som Stoltenberg og Enoksen var det samme som å be om å få juling hver bidige dag. Det måtte også Helen Bjørnøy forstå, da hun som velmenende amatørpolitiker satte seg på denne uriasposten.

Dette vanskelige utgangspunktet taler i formildende retning når man skal bedømme hennes traurige skjebne dette året. Men Helen Bjørnøy er uansett en skadeskutt fugl, i den forstand at knapt noen - heller ikke i SV - er fornøyd med hennes innsats.

Bjørnøys problem er regjeringskollegiets skrale oppfølging av eget mål om å gjenreise Norge som miljønasjon. Hun sliter også med manglende ryggdekning fra partiet. Gang på gang har hun latt seg ydmyke. I striden om gasskraftverk på Mongstad i høst kom dette klart til syne. Samtidig er det åpenbart at hun for sitt eget ettermæles skyld heller ikke har vist noen synlig vilje til å sette foten ned i et så viktig prinsippspørsmål. Slik sett er problemet selvforskyldt. Til alt overmål har hun heller ikke stått frem som noen kunnskapsrik miljøpolitiker. Som debattant er hun heller ingen tungvekter.

At hun og partiet ikke lenger så noe behov for å avvise gasskraftverk uten CO2-rensing «fra dag én», som det bombastisk het, var i seg selv interessant. Men at tålmodigheten kunne strekke seg over fire år - fra oppstart i 2010 til rensing først i 2014, var i bunn og grunn det samme som å oppgi et viktig politisk standpunkt.

SVs uvilje mot forurensende gasskraftverk er nesten like grunnfestet som partiets nei til medlemskap i EU og NATO. Det er på den bakgrunn miljøvernministerens ettergivenhet i tilfellet Mongstad må bedømmes - ikke hva sunn fornuft ellers måtte tilsi.

Helen Bjørnøy har også måttet bite i seg mange sviende bemerkninger, bl.a. fra partifeller, etter at hun valgte å se gjennom fingrene med Statnetts vedtak om å kjøpe tre mobile gasskraftverk for å avverge en mulig kraftkrise i Midt-Norge.

ØYSTEIN DJUPEDAL:

En mer uheldig start på sin statsrådskarriere enn Øystein Djupedal fikk er vel vanskelig å finne maken til. Det var som en yr og vilter hingst som slapp løs. Men han lot seg temme, og i året som gikk har han vist seg å være lærenem. Utspillspolitikeren har holdt seg rolig i stallen.

Likevel har han heller ikke dette året noen grunn til å se seg tilbake med særlig glede. Han er en av de statsrådene som har fått merke piskeslagene sterkest fra grupper som er avhengige av ham. Både innen utdannings- og forskningsmiljøene har professorsønnen fra Trondheim høstet sterk vrede. I det første «egentlige» budsjettet fra de rød-grønne hadde forskere og lærere ventet et formidabelt løft etter alt det de var stilt i utsikt på forhånd.

De opplevde derimot Djupedal som budsjettaper. Bevilgningene til universiteter og høyskoler ble redusert med 275 mill. kroner. Lederen i forskerforbundet karakteriserte satsingen på forskning i 2007 som «historisk dårlig». Den tidligere SV-politikeren Paul Chaffey forkynte at «forskningen er blitt en uventet og uheldig budsjettaper.» Da hjalp det lite at ministeren selv hevdet at forskningen totalt hadde fått en påplussing på 900 mill. kroner. Han ble beskyldt for å jukse med kalkulatoren.

Hvorfor så sterke reaksjoner? Det henger sammen med at regjeringen i Soria Moria-erklæringen selv har spent buen høyt. I løpet av tre år skal forskningsinnsatsen tilsvare tre prosent av BNP - og foreløpig er man milevidt unna målet.

Midt i skuffelsen trøstet mange seg med å raljere. Kunnskapsministeren ble omdøpt til «barnehageminister», fordi han hadde brukt kreftene på å skaffe 700 mill. kroner ekstra til å få fart på barnehageutbyggingen. Likevel måtte han i sommer konstatere at det ikke er realistisk å oppnå full barnehagedekning hvis kravet om makspris på 1750 kroner skal stå ved lag. Et viktig løfte ble lagt til side, og opposisjonen triumferte.

OVERRASKET: Kristin Halvorsen (46), finansminister og leder i SV, stortingsrepresentant siden 1989.
Falch, Knut
OVERRASKET: Anne-Grete Strøm-Erichsen (57), forsvarsminister, stortingsrepresentant siden 2005.
SKUFFET: Jens Stoltenberg (47), statsminister, også statsminister 2000-2001.
Bjelland, Håvard
SKUFFET: Helen Bjørnøy (52), miljøvernminister, generalsekretær Kirkens Bymisjon.
SKUFFET: Øystein Djupedal (46), kunnskapsminister, stortingsrepresentant siden 1993
Nielsen Rune
OVERRASKET: Liv Signe Navarsete (48), samferdselsminister, stortingsrepresentant fra 2005.
Arkiv