Så mange som en fjerdedel av alle barn under 18 år har en mor eller far som er psykisk syk. Det betyr at mange av oss kjenner noen dette angår. Fagsjef Trond Aarre ved Psykiatrisk divisjon i Helse Bergen sier at det beste vi kan gjøre er å signalisere at vi vet, og at vi bryr oss.

— Spør hvordan de har det! Å fortie ting og late som om det ikke fins, vil gjøre alt sterkere. Et hovedproblem for folk med psykiske lidelser og deres pårørende er at det er så vanskelig å snakke om, sier Aarre.

Taushetens sammensvergelse

I dagens BT forteller 25 år gamle Maria Mowe om hvordan det var å vokse opp med en mor som er manisk depressiv. Bare én gang i løpet av skoletiden var Maria hos skolehelsetjenesten. Hun fikk ingen oppfølging. Hun forteller at det var ingen andre å ringe enn politiet.Trond Aarre i Helse Bergen sier at svært mange som er pårørende til psykisk syke tror at de er alene. Men ifølge Folkehelseinstituttet vil oppimot halvparten av alle nordmenn en gang i livet få en depresjon. Svært mange av disse har omsorgsoppgaver.

— Det er taushetens sammensvergelse. Alle tenker at de er alene om å ha det slik, men de vet ikke hvor vanlig det er. Det beste omgivelsene kan gjøre er å signalisere at man vet og stille seg åpen for spørsmål. Maksimal åpenhet er til det aller beste, sier Aarre.

Flaut

For mange barn kan det være vanskelig eller flaut å fortelle andre om hvordan de har det hjemme. Likevel er det viktig å tørre å søke hjelp. Bare da kan du gjøre problemene mindre, skriver Senter for krisepsykologi til barn og unge på krisepsyk.no.

— Husk at alle hjelpere har noe som heter taushetsplikt som gjør at det skal svært mye til før de har lov å kontakte noen etter at du har snakket med dem. Det kan de bare gjøre om du har opplevd noe som er kriminelt eller de er svært redde for at du skal ta ditt liv, skriver krisepsyk.no.

Går det ikke å snakke med mamma, pappa eller en annen slektning om hvordan du har det, foreslår senteret at du kan prøve følgende løsninger:

Venner: Men da må de møte deg med forståelse. Går ikke problemene over, er det viktig å snakke med en voksen.

Helsesøster: De fleste skoler har en helsesøster som har erfaring i å snakke med barn og unge.

Lærere: Noen har en svært forståelsesfull lærer som er lett å snakke med.

Fastlegen eller en annen lege: Et legebesøk er ofte svært kort, men du kan be om mer tid. Hos legen kan du også be om henvisning til psykolog.

Psykolog: Flere helsestasjoner har tilknyttet en psykolog. Be helsesøster ordne time. Det finnes også skolepsykologer.

TØFF BARNDOM: Maria Mowe (25) vokste opp med en mor som i perioder er manisk. Hun måtte tidlig lære å ta ansvar for moren. – Jeg hadde veldig mye vondt i hodet og var alltid litt stresset, forteller Maria, som er svært knyttet til sin mor.
Marita Aarekol