RIGMOR FLYGANSVÆR taler foran Stortinget fredag 5. november 2010. Veteran-Alliansen markerer på ny misnøye med dagens erstatningsordning for psykisk belastningsskade:

«Vi har fått erfare i all sin gru hva krig gjør med et menneske, og vi hadde ingen å fortelle det til. Vi hadde ingen å spørre. Vi hadde ingen som kunne gi oss råd og veiledning. Vi hadde ingen som kunne gi vår skadede veteran oppfølging eller behandling ...».

Rundt henne står veteraner. Noen med tårer i øynene. Noen av dem skadet, ødelagt for livet etter tjenesten. Rigmor står der som soldatmamma, og som leder for av Pårørendegruppa for skadede FN— og Nato-veteraner. Krav om lik erstatning for lik skade, uavhengig av når skaden oppsto, er et av budskapene til politikerne.

«Vi finner oss ikke lenger i at våre krigsskadde gjennom tiår skal skyves til side når det gjelder ivaretakelse, mens de fleste politiske utspill går på å sette fokus på soldater som tjenestegjør nå».

HJEMME HOS RIGMOR i Gamle Fredrikstad. Det er mørke novemberdager. Sønnen Tore Møller er på ny innlagt på psykiatrisk sykehus i Bodø. Pc-en ligger på sofaen, en kamplysten Rigmor hamrer inn nok et innlegg.

Det var i 2008 at sønnens historie ble kjent da Bergens Tidende publiserte dokumentaren «Irak-marerittet». Tore Møller dro til Golfen som 22 år gammel sanitetssoldat i 1991. Først til Saudi-Arabia under krigen, så som sanitetssoldat i Irak rett etter.

I over ett år befant han seg i området der en av historiens giftigste kriger utspilte seg. I tillegg kom dramaet ute i ørkenen. Rigmors sønn sto på post i et område Saddam hadde belagt med to millioner miner. Der ute i ørkenen tok han og en medsoldat på det meste imot åtte sivile lemlestede irakere på en dag.

AT TORE VAR MED på å redde andres liv, bidro til at hans eget ble ødelagt. Av psykiske senskader. Hva giftstoffene har gjort med ham, vet ingen.

– Som gutt var Tore ekstremt opptatt av å verne om alt som levde, sier Rigmor. Sønnen begynte i Norsk Folkehjelp 14 år gammel. Han var interessert i førstehjelp, og valgte saniteten under førstegangstjenesten.

– Det var naturlig for ham å dra ut for å hjelpe andre mennesker.

Da Tores og Irak-veteranenes historie ble kjent, begynte debatten om Forsvarets håndtering av psykiske seinskader å rase. For første gang følte Rigmor at hun kunne åpne seg, snakke høyt, skrive harmdirrende leserinnlegg.

– Så lenge den skadede soldaten er anonym og taus, er det ikke lett for en mor å bli en offentlig røst. Det var en befrielse å kunne gi uttrykk for frustrasjonene, smerten, raseriet.

RIGMOR HAVNET i debatt på TV og i radio og aviser, og satte i gang en boikottaksjon av internasjonal tjeneste.

Hun ble valgt til leder av Veteranorganisasjonen SIOPs og sto plutselig på daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens kontor våren 2008. Statsråden lovet Rigmor å styrke hjelpen og oppfølgingen av skadede veteraner. I tillegg lovet Strøm-Erichsen et nytt lovverk som skulle gjøre det lettere å få erstatning for veteraner med psykiske belastningsskader.

Rigmor forteller om sønnens møte med en helsetjeneste som slett ikke hadde peiling på psykiatri som har med krigstraumer å gjøre.

– Tore ble en forsøkskanin på alt som har med antidepressiva å gjøre, sier hun.

Rigmor ante ikke hvordan hun skulle forholde seg til sønnens plager.

– Jeg sto der som pårørende og kunne ikke gjøre noe, helt uten veiledning. Attpåtil visste du at ditt eget barn ikke fikk noe som helst hjelp. Det er hardt å forholde seg til virkeligheten, synes hun.

Det er vanskelig å holde tårene tilbake.

– Det var tøft av Tore å ta belastningen med å være de krigsskaddes ansikt. Men endelig kunne jeg stå utad ved siden av ham.

HUN HAR SKREVET brev til kongen, til statsministeren, til samtlige statsråder og «hele» Stortinget, Utdanningsforbundet og Barneombudet.

– Forsvaret tegner et glansbilde av yrkeskarrieren der, med kameratskap og personlig utvikling. Men hvor høyt snakker de om konsekvenser og det at soldatene ikke får nok hjelp i ettertid, dersom de blir skadet? Lærere må ha i bakhodet at de kan ha elever hvor en av foreldrene er krigsskadet, elever som aldri har fått hjelp for det. Barn av krigsskadde har vært på agendaen før, fremhever hun.

RIGMOR STOLER IKKE lenger på politikerne, og ikke på Forsvaret. Men hun har et håp om at de «gjør opp for seg», med et likeverdig erstatningssystem og bedre behandlingstilbud til skadede veteraner.

Når det gjelder sin egen sønn, sier hun:

– Jeg håper at man finner en medisinering som fungerer bra, og at han slipper å bruke så mye krefter på det innvendige stresset. Jeg håper også at han får behandlingstilbud fra Forsvaret medderes ekspertise, og ikke kuner prisgitt behandlere uten tilstrekkelig forståelse for krigsrelatert PTSD.

SØNNEN HAR IKKE FÅTT erstatning for et ødelagt liv. Han dro ikke til Irak for å nedkjempe en fiende, men for å redde liv i FNs tjeneste. Slikt kan vel også kalles heltedåd?

– Helt? Helter blir hyllet og anerkjent og respektert i ettertid. Her skjer det motsatte. Han er glemt og tilsidesatt. Brukt og kastet, som så mange andre skadede veteraner, for å opprettholde Norges forpliktelser overfor FN og Nato.

Rigmor menerat Tore og de andre som tjenestegjorde i den irakiske ørken er «mye mer verd enn samtlige politikere på Stortinget og forsvarsledelsen».

– Soldatenehadde styrke og mot til å utføre det oppdraget de var satt til. Men de som sendte dem ut og avskrevdem i ettertidhar ikke hatt mot til å stå frem og si «vi har sviktet».

KILDE: Gro Aakres brev til Forsvarets Veteranadministrasjon er sitert fra boken «Såret soldat»