Navnelistene glemmer de aldri. Stadig nye oppdateringer, men datteren Silje (18) kom aldri på listen.

— Vi tenkte vi måtte ha sett feil, Silje var ikke på listene. Så begynte vi om igjen, lette fra hver sin ende. Cirka annenhver time kom det ny oppdatering, men hun var ikke på listene. Det var grusomt, sier Merete Stamneshagen (46).

I trengselen rundt navnelistene på Sundvolden Hotel klamret hun og mannen Bjørn Helge (48) seg til håpet. Da meldingen kom om skyting på Utøya hadde de hevet seg i bilen og kjørt over fjellet. Etter eksplosjonen i Oslo hadde Silje forsikret dem om at hun skulle holde seg på Utøya. Nå fikk de ikke tak i henne.

Først i totiden kom de frem, til kaos og endeløs venting. Lørdag kveld kom til slutt beskjeden: Alle de skadede var identifisert, listen med overlevende kom ikke til å bli lenger.

— Det var helt forferdelig å reise hjem uten henne, sier Merete.

Mens overlevende kan fortelle i detalj, vet de lite om datterens siste timer.

— Da det hele startet var hun i Kafébygget, så rømte hun derfra. Det er det vi vet. Og så ble hun da funnet på Kjærlighetsstien.

Mobiliserer for sønnene skyld

Foreldrene beskriver Silje som en enkel, naturlig jente. Hun skulle vært russ i vår, planla språkstudier i England og hadde lyst til å bli lektor. Det siste året var hun blitt opptatt av politikk og viste både engasjement og omsorgsevne. I begravelsen var Tveit kirke fylt til randen. Det sto folk i kjelleren og lå blomster helt ute på tunet.

Støtten fra det offentlige og venner har vært god, forteller de. Det varmer når man får kaffe og boller på døren eller oppdager at noen har vært og klippet plenen. Likevel er dagene tunge.

— Man kunne jo egentlig tenkt seg å legge seg under dynen og ikke stå opp mer, sier Merete.

— Men vi har to gutter og har måttet mobilisere krefter for å komme oss på beina og gjøre dagen så normal som mulig for dem. Det har vært kjempetøft. Det er kjempetøft.

Merete er sykmeldt og Bjørn Helge går i halv stilling, men sakte kommer en slags hverdag tilbake.

— Det skal lages en vei. Den må bli til underveis og blir vanskelig å lage, men vi skal klare det, sier Merete.

Tøft å møte gjerningsmannen

Først kommer imidlertid rettssaken. De to vet ennå ikke om de reiser til Oslo eller følger saken fra Bergen. Det er krevende å forholde seg til gjerningsmannen.

— Jeg prøver å distansere meg fra ham, sier Bjørn Helge.

— Det klarer ikke jeg, sier Merete.

— Jeg vil ikke se eller høre ham, så det kan bli veldig tøft i Oslo, sier Bjørn Helge.

— Det er derfor vi må tenke grundig gjennom det: Vil vi klare å se den mannen? sier Merete

Hun har selv jobbet mange år med psykisk helsevern og er uenig med de sakkyndige som mener gjerningsmannen var utilregnelig.

— Det er helt på trynet. Mannen har planlagt dette i mange år, tenkt på hver detalj. Jeg har ikke noen tro på at han er psykotisk.

Hun synes det er rart at planene hans ikke ble fanget opp før.

— Jeg vet ikke hva jeg tenker om moren, som har sett våpnene og uniformene, men ikke meldt fra. Altså, alle vil vi jo skjerme våre unger, men jeg mener også man har en meldeplikt når man ser ting som ikke er som de skal.

En ny type sorg

I midten av mai skulle Silje fylt 19 år. I juli ventes dom i saken. I august legger 22. juli-kommisjonen frem sin rapport.

— Det er klart det er mye som kan settes fingeren på. Synet av båten overfylt av politimenn blir jo nesten som en Donald Duck-historie: «Blupp, blupp, vi synker», sier Merete.

— Vi tenker på det. Samtidig så får vi aldri Silje tilbake. Det som har skjedd er endelig, men man må ta lærdom av det.

Hittil har den massive mediedekningen gjort umulig å få en pause fra saken.

— Kanskje man får en ny type sorg etter 22. juli. Det er hele tiden i media, du får liksom ikke den private sorgen. Det er både godt og vondt, sier Merete.

— Det er det første du hører på radioen om morgenen og det siste du ser på nyhetene før du legger deg, sier Bjørn Helge.

— Og man våkner gjerne midt på natten og har drømt. Man har mange bilder av grusomhetene i hodet sitt, sier Merete.

De håper det skal bli stille rundt saken en gang, men tror det blir lenge til. Uansett har familien håp for fremtiden. Sønnene skal få en så normal ungdomstid som mulig.

— Vi må få oss et liv, til nå har vi bare eksistert, sier Bjørn Helge.

— Silje hadde ikke ønsket at vi skulle sørge oss i hjel. Hun hadde ønsket at vi skulle gå videre, sier Merete.

— Når noen var lei seg, kom hun med en kjempetørr vits. Da lo ikke folk av vitsen, men av at hun lo så godt selv. Slik var Silje.