I 2003 fikk FN-veteranen Frank W. Andersen diagnostisert alvorlige psykiske senskader. Fire år senere er han på livvaktkurs i England. Kontraspionasje og konflikthåndtering står på planen. NAV betaler.

Les også: Ingen oversikt

DEN 4. AUGUST 2006 er en strålende dag på Vinstra. Milliardæren Kjell Inge Røkke skal få den gjeve Peer Gynt-prisen. Det har vært debatt i alle landets aviser, mange er imot at han får prisen, Røkke er en kontroversiell mann.

Derfor er også sikkerheten rundt prisutdelingen omfattende.

Og ved siden av en limousin står en røslig kar og er litt usikker. Frank W. Andersen, FN-veteran fra Libanon og Somalia, skulle egentlig på kurs her denne dagen, for å observere hvordan celebriteter blir beskyttet mot fotografer og andre klengete mennesker.

Frank har posttraumatisk stresslidelse (PTSD), og er på medisinsk attføring. Han tåler egentlig støy, stor trafikk og store folkemengder svært dårlig.

Plutselig får han beskjed om at han skal utføre et meget realistisk sikkerhetsoppdrag. Han skal være sjåfør for to personer i Røkkes følge.

Men der kommer plutselig selveste prisvinneren og setter seg inn. Og Frank må kjøre.

Men ingen har fortalt ham hvor de skal.

FRANK W. ANDERSEN fikk heldigvis noen andre fra sikkerhetsselskapet til å kjøre foran og vise vei, slik at Røkke kom trygt frem. Men det var tøft, pulsen var høy, Frank syns det var ubehagelig.

Så hvordan havnet han her?

TIDLIGERE I VINTER fortalte BTMagasinet historien om norske soldater på et ukjent FN-oppdrag i Irak. Om de ekstreme påkjenningene de ble utsatt for, og om problemene de møtte etter at de kom hjem. Og om kampen mot det offentlige for å få erstatning, om behandlingen i NAV-systemet.

Forsvarsdepartementet mener om lag fem prosent av norske FN-veteraner har fått senskader. Om tallet er riktig, betyr det i praksis cirka fem tusen soldater. Men rapporteringen og oppfølgingen av denne typen skader har vært så mangelfull at veteranorganisasjonene mener sykdomstallene må være mye høyere. Dessuten opererer andre land med tre-fire ganger høyere sykdomstall ved sammenliknbar tjeneste.

Problemet for veteranene er at senskader og psykiske lidelser ikke viser seg før mange år etter oppdraget. Og at kunnskapen om dette kan være mangelfull i det norske samfunnet.

Frank W. Andersen forteller en del om dette.

DEN STORVOKSTE tobarnsfaren fra Grünerløkka bor i Trøgstad i Østfold i dag. Der prøver han å mestre hverdagen.

Frank har samlet alle dokumenter og papirer i en rød dokumentmappe. Han viser frem fargefulle og fine diplomer som viser at han har tatt kurs i «Bodyguard medicine», «Basic bodyguard skills» og «Counter surveillance», blant annet. Frank er blitt sertifisert livvakt og har opplæring i antispionasje og anti-terrorvirksomhet.

— Det høres kanskje merkelig å ta slike kurs, men for meg var det en måte å mestre hverdagen på, å bli sikker på omgivelsene, og bli tryggere på meg selv. Vi er fortsatt soldater, vi er ikke ferdig med soldatlivet, finner ikke noe å holde fast i her i Norge. Jeg ønsket å komme tilbake i samfunnet., sier Frank

— NAV ønsker at jeg skal jobbe som sikkerhetsvakt på Gardermoen. Og det går bare ikke. En flyplass er det verste stedet å oppholde seg for folk med mine lidelser. Det ville gått helt gærn't.

FRANK VERVET seg til tjeneste i Libanon i 1992, og var der i ett år sammenhengende.

I Franks tjenestebevis står det: «Det er primitive bo- og arbeidsforhold, og det er meget krevende. ».

Frank forteller om det aller verste. Da de måtte rykke ut til en eksplosjonsulykke. To infiltratører hadde trolig montert en hjemmelaget bombe innenfor det norske ansvarsområdet da det gikk forferdelig galt. Frank dokumenterte ulykken.

Det var en merkelig tid. Blant annet fikk Frank og hans medsoldater forbud mot å rapportere om skyting fra israelsk side.

— Vi fikk rett og slett ordre om å utelate alt som var av aggressive handlinger fra israelernes side. Og det var jo litt spesielt, forteller han.

Men senere skulle dette få en del konsekvenser for Frank.

I 1994 DRO FRANK ut igjen. Han ble oppringt av Forsvaret bare tre måneder etter han kom hjem fra Libanon.

— Det første jeg tenkte da jeg gikk på lastebilen på flyplassen i Mogadishu var: Hvordan i all verden kommer jeg meg hjem igjen fra dette?

— Det var et grisete område. Veldig grisete, forteller Frank.

— Og den 30. desember mistet jeg en kamerat.

Han viser frem en kulepenntegning. Det er et veikryss, en lastebil, noen streker, en X.

— Kompisen min kom syklende rundt et hjørne i leiren, da han ble overkjørt av en 11-tonner. Bilen manglet blinklys og speil. Jeg satt i bilen. Vi hørte bare et lite bump. Så gikk vi ut for å se...

HAN KOM HJEM FORANDRET. Frank jobbet som vekter. Sov ikke om natten.

— Det begynte å gå litt gæli. Klarte etter hvert ikke å komme på jobb. Snudde døgnet på hodet, det passet meg bedre. Begynte å spe på med alkohol, fire til seks øl om kvelden for å få sove. Økonomien gikk nedenom og hjem, sier han.

I 1999 ble Frank sykmeldt av legen sin i ett år og henvist til psykiatrisk poliklinikk i Askim. Men først fire år etter dette fikk han diagnosen: Depressiv, suicidal, posttraumatisk stresslidelse.

— Jeg har en stabeis av ei kone. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg sannsynligvis ikke sittet her og pratet med dere i dag.

OKTOBER 2004 fikk Frank innvilget kompensasjon fra Statens Pensjonskasse, etter «forskrift om psykisk belastningsskade som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner», samt en ménerstatning fra folketrygden. Til sammen fikk Frank ca 300.000 kroner.

— Det var en lettelse. Endelig var det noen som trodde på meg, sier han.

Det var også da han bestemte seg for å gå til sak mot Staten for å få erstatning for skade under tjeneste.

Saken kom opp året etter. Det gikk svært dårlig. Frank kunne blant annet ikke dokumentere alle skyteepisodene og aggresjonen fra israelsk side under tjenesten i Libanon. Alle foto av disse episodene ble beslaglagt av FN-befalet den gangen. Det gjorde at det var huller i Franks dokumentasjon.

Regjeringsadvokaten stilte derimot med to psykiatere, som begge avviste Franks lidelser og krav.

Frank leser fra en av psykiaterforklaringene. Han mener den er full av faktiske feil og psykiaterens egen synsing.

Men det verste for Frank: En av psykiaterne, Lars Weiseth, var lønnet og brukt i årevis av motparten, Forsvaret. Uten at noen stilte ett eneste spørsmål ved habiliteten hans.

— Så jeg trakk saken på dag nummer to. Jeg møtte et system som var fullstendig korrupt. Jeg ville ha tapt likevel. Jeg var møkka lei.

NOEN MÅNEDER ETTER. Frank er på attføring. I en bygård i Oslo finner han en brosjyre for et firma som driver med opplæring og sertifisering av livvakter. Kanskje dette kan være noe å fylle dagene med?

Han gir brosjyren til sitt lokale Aetat-kontor.

Den 6. mars 2006 får han svar. Frank har fått innfridd sitt krav om yrkesrettet attføring. Og så står det:

«Etter vurdering har Aetat funnet at jobb som ledsager er høvelig for deg. Følgende tiltak er nødvendige og hensiktsmessige for at du skal bli kvalifisert til denne type arbeid: Nødvendige kurs gjennom International Bodyguard Association i regi av Markhus & Ingebrigtsen International AS (...)».

Ledsager?

FRANK ÅPNER MAPPEN SIN. Viser frem diplomene sine. Fra lommen henter han frem et politiliknende skilt. Det er beviset på at Frank har gjennomgått et visst antall timer hos International Bodyguard Association (IBA). I Norge er det Markhus og Ingebrigtsen AS som har vært koordinator for IBAs kurs.

— Den første kurspakken kostet 68.500 kroner. Totalt har NAV sikkert betalt nærmere 100.000 kroner for kursene mine, forteller Frank.

Så langt har det ikke vært lukrativ forretning. Regnskapstallene for Markhus og Ingebrigtsen fra 2004 til 2006 viser at selskapet drev med underskudd og negativ egenkapital disse tre årene.

31. januar i år skiftet selskapet navn til Norsemen Group. Selskapet har besøksadresse i Balders gate i Oslo. Der driver de også Tactical Store, som selger klær, sko og utstyr til sikkerhetsbransjen, ifølge selskapets nettsider.

DAGLIG LEDER av Norsemen Group, selskapet som altså koordinerer IBAs kurs i Norge, er Jon Arnold Markhus. Han er selv FN-veteran.

— Passer disse kursene spesielt for FN-veteraner?

— Det er veldig personavhengig. Men mange som kommer fra FN-systemet har hatt en interesse for vårt tilbud.

— Vil du si at de også er egnet for FN-veteraner med dokumenterte psykiske senskader som posttraumatisk stressyndrom, angst eller depresjoner?

— Jeg kan synse meg herfra til evigheten, men skal du ha objektivt svar på det, må du snakke med dem som bistår folk med de respektive plagene eller lidelsene.

— Syns du det er riktig av NAV å sende veteraner med den type lidelse på IBA-kurs?

— Vi har stort sett bare hatt positive opplevelser med FN-veteraner.

— Hvordan vil du karakterisere innholdet i IBA-kursene?

— Dette er først og fremst kurs som gir kompetanse som livvakt. Vi driver kun med forebyggende arbeid, vi skal alltid være defensive, det er absolutt siste utvei å gå inn i konfrontasjoner. Her dreier det seg om å unngå problemer.

— Kan kompetansen kursdeltakerne får også brukes i konfliktområder, i krigsliknende situasjoner?

— Nei, dette er ikke combat-forebyggende kurs.

— Er det vanlig at kursdeltakerne tar seg jobb for private selskaper i konfliktområder i utlandet?

— Ingen har rapportert til meg at våre kursdeltakere har tatt seg jobb i Irak., sier Jon Arnold Markhus.

PÅ YOUTUBE finnes et actionfylt lite filmklipp. Det er International Bodyguard Association (IBA) i Tyskland som har lastet opp en promosnutt for kursene sine. Tungt bevæpnede soldater går til angrep på et fly for å befri passasjerer. Det er bilder fra «tactical shooting» og «conflict management», der en irsk instruktør demonstrerer hvordan man kan avvæpne terrorister, og samtidig knekke nakken på dem.

Denne iren er ikke hvem som helst. Han heter James Shortt, er baron av Castleshort, og har arvet tittelen som kommandant av den eldste livvaktgarden i verden, The Royal Galloglas Guard, med opprinnelse i Irland fra det 1400 århundret.

Denne James Shortt er også øverste leder for det verdensomspennende selskapet IBA. Shortt stammer direkte fra etterkommere etter keltiske krigere og norrøne viking-friller, og føler seg dermed spesielt knyttet til Norge. I velkomstbrevet til norske kursdeltakere skriver han spesielt om de norrøne hirdene, vikingkongenes spesialsoldater.

JAMES SHORTT har en lang cv. Han har drevet opplæring og trening av spesialsoldater siden 1975. Han har jobbet for NATO, han har undervist i antiterrorisme for spesialstyrker i US. Army og US Air Force. Han har kurset stryker i Sverige, Belgia, Algerie, Kuwait, og de baltiske stater. Han har også jobbet i Russland, Ukraina, Kasakhstan og Afghanistan.

Shortt er tungt dekorert fra flere land, har skrevet flere bøker og har vært hovedperson i flere dokumentarfilmer.

Han er med andre ord en av verdens ledende autoriteter på hvordan soldater bør oppføre seg i krig. Og hvordan livvakter skal beskytte sine oppdragsgivere.

FRANK HAR SELV møtt James Shortt. Etter å ha tatt de første kursene sine i Norge, ble han sendt til England for å lære mer om konflikthåndtering og kontraspionasje. Shortt var der selv, for å hilse på de norske deltagerne.

Frank har stor respekt for James Shortt og IBA. Men etter hvert begynte han å undre seg over hva han egentlig kunne bruke utdanningen til.

Og senere kom bekreftelsen. En kurskollega tok kontakt. Han ga Frank tips om at de trengte sikkerhetsvakter i Afghanistan og Irak. Det var bare å ringe.

SAMME DAG som BT er hjemme hos Frank er forsvarssjef Sverre Diesen på Dagsrevyen. Det er et innslag om FN-veteraner, det er 30 år siden Norge sendte ut sine første UNIFIL-soldater. Diesen sier at mange av veteranene ikke fikk god nok oppfølging etter tjenesten, at mange av seinskadene kunne vært unngått. Og han beklager forsømmelsen.

Men Frank er usikker på hvordan fremtiden vil bli.

— Jeg trekker meg mer og mer tilbake, sier han.

Så det er blitt litt vanskelig. Frank er klar over at det var ham selv som kom til NAV med IBAs kursbrosjyre, og dermed startet det hele. Men han mener samtidig at NAV har brukt altfor mange statlige penger til noe de burde vite ikke passer for syke FN-veteraner.

— Jeg vet at NAV har finansiert slike kurs for flere FN-veteraner. Og det er ikke bra.

Hva synes du om NAVs håndtering av saken? Si din mening under!

Bjelland, Håvard
Bjelland, Håvard
Bjelland, Håvard
Bjelland, Håvard