Andres likegyldighet er katastrofe. For uten speilingen er vi usynlige og ensomme.

De fleste av oss får bekreftelse fra våre foreldre; deretter fra venner, på jobb og i parforhold. De fleste blir sett og akseptert, og utvikler en trygg følelse av å være en hel, sammenhengende person. Behovet for den umiddelbare og tydelige bekreftelsen blir mindre påtrengende. Man blir stadig mer en som selv gir bekreftelse, en som andre kan speile seg i.

Noen ganger går ikke den naturlige utviklingen så glatt. Noen blir avvist, faller utenfor og finner seg ikke til rette. Får man ikke anerkjennelsen, kan livet utvikle seg til å bli en utmattende jakt på speilbildet av en selv i den andres øyne.

Der det går riktig galt, tyr noen til ekstreme forsøk på å bli synlige.

Noen av dem som ikke får bekreftelse blir som en måne — de lyser bare når noen lyser på dem. De blir avhengige av kontinuerlig «påfyll» av andres anerkjennelse og beundring. Noen finner seg en sterk, tydelig person som de kan skinne i glansen av.

Enkelte som blir avvist leter etter noen som kan godta dem som de er, til tross for at de kanskje har feilet andre steder. Noen av dem finner miljøer der nettopp det som andre avviser, blir satt stor pris på. For eksempel i rasistiske miljøer kan aggresjon, hat og vold være inngangsbilletten. For enkelte kan møtet med et slikt miljø være første gang noen ser dem som verdifulle. De opplever å bli sett og satt pris på for det de er, ikke noe de har gjort eller oppnådd. De tilhører en overlegen rase, og har en viktig plass i den historiske utviklingen. Plutselig har livet en mening.

Hvordan kan man unngå at ungdom havner i slike miljøer?

Alle som har kontakt med barn og ungdom har et ansvar for å gi dem positiv speiling. Ofte er grensesetting et hovedfokus for oppdragelsen, på bekostning av den positive speilingen. Dersom man setter en grense, må man samtidig tilby en alternativ, mer akseptabel handling. Man skal aldri avvise barnet, men fortelle det hvilken atferd som er uakseptabel, og hva det kan gjøre i stedet. Ungdom må gis en utvei der det kan beholde æren, slippe å miste ansikt. Ofte kan for eksempel det å be om unnskyldning være for vanskelig. Kanskje ungdommen i stedet kan gjøre opp for seg ved å gjøre en tjeneste? I all grensesetting må det være atferden, ikke personen, vi setter grenser for.

Barn og ungdom trenger å ha en funksjon de kan lykkes med å oppfylle. Følelsen av å bety noe, å være en del av noe, gir selvtillit. Deltakelse i organisasjoner eller det å ha meningsfulle plikter hjemme og på skolen gir følelsen av å ha innvirkning på verden. Det er godt å se på andre at det man gjør er viktig.

Av Psykolog Peder Kjøs