Beskjedenhet er ikke alltid en dyd. I hvert fall ikke dersom du fronter et rockeband, og jobben din er å stå på scenen og formidle musikk.

Etter fredagens konsert på Kvarteret er det klart at dersom Savoy noensinne skal slå gjennom som live-band, trenger gruppen desperat til en frontfigur. Noen som stå for den nødvendige kommunikasjonen med publikum. Slik som medlemmene av Savoy fremsto denne kvelden, minnet de mest av alt om en gjeng sjenerte unger som for første gang fikk lov til å fremføre selvlaget stoff på en skoleavslutning.

Det hjelper lite at Pål Waaktaar-Savoy er en glimrende låtskriver, når formidlingsevnen på scenen er nesten ikke-eksisterende. Bedre ble det ikke av at Savoys andre frontfigur, Lauren Waaktar-Savoy, knapt kunne høres i lydbildet. Kanskje ingen tilfeldighet, for hun bommet pinlig ofte på tonene de gangene hun slapp til.

Syv år er gått siden Savoys siste turné. Det kan nok være noe av forklaringen på at det skranglet en del. Men som unnskyldning holder det ikke. For med så garvede og erfarne musikere i bandet burde det være mulig å låte tettere og mer inspirert enn dette. Selv de bergenske innslagene, Maya Vik fra Furia, som var hyret inn som bassist under turneen, og trommis Frode Unneland, kunne knapt berge dette.

Som den nyeste platen avslører, er Savoy i ferd med å bevege seg vekk fra den gammeldagse 80-tallssounden fra a-has storhetsdager. Merkelig nok var det også det «annerledes» som fungerte best på scenen. Da var det i alle fall noen spede forsøk på å kommunisere med publikum. Selvfølgelig var det mest materiale fra det siste albumet. Størst respons fikk likevel Savoy på åtte år gamle «Velvet» — bandets største (og eneste) slager til nå, men kunne ellers ikke klage. To sett med ekstranumre måtte til før den noe over halvfulle salen var fornøyd. Produksjonen var det lite å utsette på. Det låt riktignok litt ullent de første minuttene, men kom seg etter hvert. Lysdesignet var også av høy klasse. Det er tydelig at når Savoy først turnerer, går det ikke på sparebluss på utstyrssiden.

Men det hjelper bare så lite at det tekniske er på topp når den menneskelige faktoren svikter. Og hadde ikke Paal Waaktaar-Savoy hatt karrieren fra a-ha å vise til, spørs det hvor lenge noen hadde brydd seg. For det Savoy serverte på Kvarteret holder ikke mål i dagens popverden.

ANMELDT AV EINAR ENGELSTAD