— Jeg gjorde det for barnas skyld. Spesielt Marija. Hun er det eneste som betyr noe for meg.

Ilinka Banjac (44) sitter i en minibuss på vei til Buskerud. Egentlig skulle hun vært på Island nå, på en topp moderne fotballstadion, for å signere sønnens gullkantede proffkontrakt.

Men noe gikk galt, og nå er Ilinka på vei til et norsk asylmottak.

— Jeg gikk tom for penger. Det var det som skjedde. No money. Jeg hadde ikke annet valg enn å søke asyl her i Norge.

ILINKA BANJAC FORLOT KROATIA i februar 1998. Ektemannen hadde byttet henne ut med en yngre kvinne, og Ilinka kom dårlig ut av skilsmisseforhandlingene. Arbeidsløs og desillusjonert dro hun ut av landet for å starte et nytt liv.

28. april 1998 fikk Ilinka avslag på sin søknad om asyl i Østerrike. Men i stedet for å rette seg etter utvisningsvedtaket, la trebarnsmoren ut på en enda lenger reise. Til Italia. Til Jugoslavia. Tilbake til Østerrike. Land som hadde behov for litt svart arbeidskraft.

Etter fire år som illegal innvandrer satte hun 1. juni i år kurs nordover. Sammen med de to yngste barna, sønnen Moncilo (17) og datteren Marija (8), stilte hun seg med tommelen opp på en motorvei i Ungarn. I 29 dager haiket de nordover med til sammen 18 trailere og syv privatbiler. Til Tyskland, Belgia, tilbake til Tyskland, gjennom Danmark og Sverige, via Oslo til Moi og videre til Stavanger.

Søndag 30.juni står Ilinka og barna utenfor en bensinstasjon i Håkonsgaten i Bergen.

- I TYSKLAND går det helt fint å sove på bensinstasjoner. Politiet bryr seg ikke om slikt der nede.

I Bergen gjør man det. Vaktsjef Rasmus Eikemo ved Hordaland politidistrikt tillater ikke at østeuropeere overnatter mellom bensinpumper midt i tjukkeste sentrum. Han slår nummeret til barnevernsvakten.

Natt til mandag 1. juli sjekker tre kroater inn på hotell i Sandviksveien. Slitne og sultne, men samtidig lettet over at de for første gang på turen kan sove i rene sengeklær.

— Veldig fint hotell. Mange hyggelige mennesker, sier Ilinka.

Sosialkontoret dekker alle utgifter. Slik er det i Norge. Full pensjon, frokost, middag og kveldsmat. Dessuten får Ilinka utbetalt 765 kroner, kjærkomne lommepenger for den pengelense familien.

FAMILIEN TRIVES godt på hotellet. De får god kontakt med både ansatte og turister fra andre land. Ilinka gir alle sammen innblikk i Den store planen.

— Snart blir vi rike. Bare vent og se, sier hun

Det har seg nemlig slik at 17 år gamle Moncilo er et fotballtalent av de helt sjeldne. Hans mor har planlagt alt ned til minste detalj. Snart skal hele familien sette seg på båten til Island. Der skal sønnen ta kontakt med noen kjenninger fra Kroatia, som helt sikkert kan ordne ham kontrakt med en av øyrikets fotballklubber.

Dermed er fremtiden sikret. Moncilo sparker ball, Ilinka får oppholdstillatelse, og Marija kan vokse opp i trygge omgivelser.

Etter ni døgn sjekker Ilinka ut. Det er på tide å dra videre. Island venter.

ONSDAG 10. JULI klokken 1000 sitter Marija og Moncilo i en brun skinnsofa i Allehelgens gate 6. På et kontor litt lenger nede i gangen tørker Ilinka tårene.

Ting har ikke gått som planlagt. Da familien troppet opp på Dreggen oppdaget Ilinka at billetten til Island kostet 35 kroner mer enn beregnet. Samme hvor mye hun prøvde, klarte hun ikke å prute ned prisen. Til slutt kom politiet, og til Ilinkas fortvilelse ble både hun og barna nektet å gå om bord på «MS Norrøna».

Alt har gått galt, og den norske politikvinnen er slett ikke medgjørlig. Faktisk truer hun med å sette hele familien på første fly hjem til Kroatia.

Ilinka trygler og ber. De kan ikke sende dem hjem. Ikke nå. Er det virkelig ingen alternativer?

— Jo, sier politikvinnen.

— Det er én mulighet.

FEM TIMER SENERE, klokken 1430, sitter hele familien med setebeltet fastspent på flyet til Oslo.

Ting har gått slag i slag etter at Ilinka påberopte seg retten til å søke politisk asyl. Avhør, registrering, fotografering og fingeravtrykk. De fikk utdelt hver sin flybillett, og en grønn, liten bok som bevis på at familien nå er registrert som asylsøkere i Norge.

— Jeg skulle helst sett av vi var på Island. Nå er det fire uker siden jeg har spilt fotball. Det er ikke bra for formen, sier Moncilo.

Ilinka beroliger sønnen med at det sikkert er gode treningsforhold på asylmottaket. Der kan han trene så mye han vil.

— Nå kan vi være her i asyl to, tre, kanskje seks måneder. Så drar vi videre. Det blir nok fint, sier hun.

KANTINEN VED TANUM ASYLMOTTAK er fullstappet, knapt nok et ledig bord. Somaliere, irakere og ukrainere står i kø for å spyle av skitne tallerkener. Marija og Moncilo spiser gryterett og drikker lettmelk. Like bortenfor står den russiske kvinnen de traff på Gardermoen, hun som hadde tatt flyet helt fra Kirkenes.

Mottaket i Bærum kommune er første stopp for alle asylsøkere i Norge. Her blir de registrert av politiet og undersøkt av helsepersonell. Samtlige får utdelt nye klær, sko og den såkalte asylsekken, en blå bag med sengetøy og toalettsaker som skal følge dem helt til søknaden er ferdigbehandlet.

Moncilo er mer fornøyd enn på lenge. Like bortenfor hovedbygningen står fotballmålene klare til bruk. Så snart han har avgitt fingeravtrykk skal han endelig få trimmet skuddfoten igjen.

Ilinka ser også lyst på situasjonen. Tanum virker som et levelig sted. Men hvorfor er det ingen andre fra Kroatia her?

MILJØARBEIDER Liv Anlaug Seljord har tapet fast et ark på pulten sin. Det er en oversikt over landene norske myndigheter karakteriserer som trygge. Polen, Romania, Tsjekkia, Bulgaria, Slovakia. Og, ja nettopp, Kroatia.

— Beklager, dere skal nok ikke innlegges her på Tanum, sier Seljord når Ilinka kommer for hente romnøkkelen.

Utlendingsdirektoratet har satt en merkelapp på asylsøkere som familien Banjac. «Personer med antatt grunnløse søknader», kalles de. Mennesker som ikke flykter fra tortur og forfølgelse, men kun reiser nordover med økonomiske motiver.

Så godt som alle får avslag, og for UDI er det et poeng at de «antatt grunnløse» ikke sitter igjen med positive minner etter norgesoppholdet. På den måten håper man å skremme andre fra å komme hit. Derfor: Rask saksbehandling. Ingen norskopplæring. Ingen forsøk på integrering.

SENT ONSDAG KVELD ruller en taxi inn porten ved Buskerud Sivilforsvarsleir. Den gamle militærforlegningen ble 15. januar døpt om til Lier statlige mottak, endestasjon for asylsøkere som familien Banjac.

— Jeg kjører knallhardt. Her får de ingenting. Det får ikke hjelpe at enkelte aviser kaller meg Norges strengeste mottakssjef, sier Harald Nesset, daglig leder i leiren.

Moncilo står med hendene fulle av bagasje utenfor kaserne 1. Han ser skeptisk bort på en gruppe rumenere som spiller volleyball.

— Hvor er fotballbanen?

De tre nye gjestene blir innlosjert på rom 101. Her er det verken komfyr eller fjernsyn, bare tre køyesenger, noen metallskap og en gammel servant.

— Huff, sier Ilinka og gjemmer ansiktet i hendene.

— Dette var ikke som jeg hadde håpet.

- DERE KAN BARE glemme dette landet, sier Darko Pokrajac.

27-åringen fra Kroatia har bodd fire uker ved Lier statlige mottak. I går fikk han beskjed om at UDI hadde avslått søknaden hans.

— Av alle de landene hvor jeg har søkt asyl de siste ti årene, er Norge det verste, sier Darko.

— Det er altfor mange asylsøkere rundt i Europa, og alle forteller eventyr. De som er her, sier det er best der, og de som er der, foretrekker her. Sannheten er at det ikke finnes noe paradis.

Ilinka liker ikke det hun hører. Med skjelvende fingre forsøker hun å få fyr på sin tredje sigarett de siste ti minuttene. Situasjonen virker håpløs. Ilinka innser at sjansene for få bli i Norge er minimale. Stikke av kan familien ikke gjøre, politiet har jo tatt passene deres.

Ilinka Banjac ser bort på Bergens Tidendes utsendte. Tenker seg litt om. Så kommer med tilbudet.

— Kan du kanskje ordne sønnen min kontrakt med et fotballag her i Norge? Du kan få være agenten hans, tjene mange penger. Vær så snill. Han er meget god...

fakta/asylreformen

  • UDI innførte høsten 2001 et nytt system for å få sendt asylsøkere med ubegrunnede søknader raskere ut av landet. Bakgrunnen var den store tilstrømningen av østeuropeiske asylsøkere i fjor sommer.
  • Polen, Romania, Tsjekkia, Bulgaria, Slovakia og Kroatia har fått status som antatt trygge nasjoner. Søkere fra disse landene gjennomgår et forenklet intervju hos UDI. Normalt sett blir de derifra sendt videre til en enkel leir i påvente av utsendelse.
  • Gruppen av asylsøkere fra disse seks landene er blitt sterkt redusert etter at reformen ble gjennomført. De utgjør nå ca. 20 prosent av det totale antallet asylsøkere, mot nesten 40 prosent tidligere i år.
LANG REISE: Marija Banjac brukte 29 døgn på å haike fra Ungarn til Bergen. Der var det bom stopp, og åtteåringen hadde ikke annet valg enn å søke politisk asyl. HEr på vei til Tanum transittmottak med kurdiske Azad Faily Alwand.
FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN