Det oser av tradisjon. Ikke bare omgivelsene i den speilsatte Rokokkosalen i det ærverdige hotellet på Karl Johan. Men også innholdet.

Alle de politiske journalistene som ikke har tatt ferie, møter opp. I går var det over 70 til stede.

Og statsministeren ramser opp alt det gode han og hans regjering har utrettet siden sist. Pluss alt de skal gjøre neste år.

Intet nytt

For Kjell Magne Bondevik er det blitt tradisjon å lansere en ny nasjonalpark hvert år.

Det er liksom så ukomplisert og lite kontroversielt. I år var turen kommet til Junkerdalen Nasjonalpark, en liten teig i Nordland, i grensetraktene mot Sverige.

— Det gjelder jo å holde fast ved tradisjonene, humrer statsministeren, og pressen humrer med. Ingen rungende latter, ingen medrivende gapskratt, bare en dempet humring over de syv festdekkede bordene. Med hvite lys og hvite duker.

— Når var det sist vi fikk servert en skikkelig nyhet fra en statsminister ved en slik anledning?

Det mumles mellom de erfarne.

Trolig må vi tilbake til Gros tid. En gang sist på åttitallet varslet hun at Norge skulle stoppe hvalfangsten, av hensyn til landets renommé. En beslutning som skapte røre, både hjemme og ute.

Siden har det stort sett handlet om de små ting når statsministeren inviterer til festlig møte i høytidelige former.

Seg selv nærmest

Og spørsmålene er, om ikke de samme, så beslektet, fra år til år.

Vårt Land, som er en kristelig avis, er i år opptatt av om pornoloven skal liberaliseres.

Nationen står bondebevegelsen nært, og lurer på hvordan det går med sentrumsalternativet, og Senterpartiets plass.

A-Pressen er naturlig nok opptatt av Sem-erklæringen og løfter som ikke blir innfridd.

Utdanning, et blad for lærere og lektorer, er bekymret for regjeringens forhold til de fagorganiserte.

Reuters, som er verdens øye mot lille Norge, vil vite hva statsministeren ønsker av kronekursutvikling.

Russiske TASS tar opp forholdet mellom Norge og vår store nabo i øst.

Mens NRK, ved Geir Helljesen, er engasjert i rikets sikkerhet, og eventuelle trusseltiltak i en farlig tid.

Og slik skrider formiddagen frem.

Smil og politi

Men nettopp trusselbildet gjør at ikke alt er bare slentrende og ubesværet.

To uniformerte sikkerhetsfolk sjekker hver eneste en som skal inn til dette bordsetet. Og inne i salen står fire sivile politi, og kombinerer årvåken kontroll med smale smil. De kan slappe litt av, det er stort sett kjente fjes å se.

Men det er ikke mange frokostbord som er like godt sikret som bufféen på Grand denne mandagsmorgenen.

For tradisjonen tro er det mat først. De mest sultne journalistene møter opp 40 minutter før, for å sikre seg en stol og en god porsjon eggerøre. Livré-kledde kelnere kommer med kaffe, og vi nikker til hverandre.

Noen av pressens seniorer har tatt kleskoden, og stiller både med skjorte og slips. Det er ikke hver dag vi kan speile oss på Grand.

Andre minner mer om Skopusser-Lars, som har sin faste plass på gaten utenfor.

Man småprater om siste gallup og en syrlig kommentar til dagens nyheter.

Her er ingen spisse albuer å se, ingen kamp om Den store Nyheten.

Se, han kommer

Så kommer han.

Slik skiløpere varsles på Gratishaugen, varsles statsministeren gjennom blitzlyn på gangen og politifolk som tar seg til øret.

Kjell Magne skrider inn i salen og nyter allmenn oppmerksomhet. Ivrige pressefolk samler seg rundt ham, mens fotografene foreviger hva han tar på fatet og i glasset.

Vi skal alle ha vårt.

— He-he, nå blir dere linseluser, smiler han til dem som står aller nærmest og som kanskje får bildet i avisene i dag.

Neppe tilfeldig setter han seg ved bordet der de mest erfarne NRK-reporterne sitter. De retter seg i ryggen.

Det er alltid stas å sitte hos statsministeren.

Kanskje kommer det et gullkorn, kanskje forsnakker han seg og røper en nyhet.

Nå nei, slikt skjer ikke på en statsministers årlige julefrokost.

Der holder man seg til tradisjonene.

Som reven

Klokken er blitt 12.16.

— Takk for enda et godt år sammen med dere. Men nå skal det være godt å være fra hverandre noen uker, sier statsministeren. Uten at vi skjønner hva han mener med det.

For nå er det slutt. En myndig statssekretær for pressesaker, Gunnar Husan, fører et kroppsspråk som ikke er til å misforstå.

Det er over og ut, ut fra Grand Hotel til vinterkulden.

Der, på Karl Johans gate, har en liten gruppe demonstranter fra Natur og Ungdom tatt oppstilling. Taktfast roper de:

— Kristelig Oljeparti! Kristelig Oljeparti!

De demonstrerer mot oljeboring i Barentshavet, og venter på statsministeren.

Men han kommer ikke.

Sakte siger den svarte, pansrete limousinen hans rundt hjørnet, og inn i Rosenkrantzgaten.

Grand Hotel har utgang også der.

Kjell Magne Bondevik har alltid vært kjent som en politisk rev.

Alltid med flere utganger.

De seks unge demonstrantene ruller sammen sitt banner, og rusler hjem.

Det politiske året 2003 er over.

Da smiter Kjell Magne Bondevik ut.

SAMME SOM FØR: Journalist Geir Arne Bore i Dagsavisen lar seg ikke helt rive med av statsministerens oppramsing av regjeringens bragder.<p/>FOTO: HÅVARD BJELLAND
FULL ACTION: Servitør Lars Grindalen sørger for kaffe, mens NRKs fotograf fokuserer mot lysekronen i Rokokkosalen på Grand.<p/>FOTO: HÅVARD BJELLAND
SIKKER KOST: To av de fire sivile politifolkene som var til stede hadde full kontroll over frokostbordet.<p/>FOTO: HÅVARD BJELLAND
SØLVGUTTEN: Statsminister Kjell Magne Bondevik gjør seg klar til årets høydepunkt: Julefrokost med pressekorpset.<p/>FOTO: HÅVARD BJELLAND