Trioen ønsker selv å bli titulert som «garasjejazz», et ordspill på den primalrocken de henter både ideer og sanger fra. Deres tolkninger av Yeah Yeah Yeahs, White Stripes og Sonics er interessante som eksperimenter på hvordan jazzen kan tvinge rocken ut av sine tvangstrøyer. Paal Nilssen-Loves stormende trommer og Ingebrigt Håker Flatens beherskede bass trer tilbake for Mats Gustafssons barnlige glede over å tvinge stadig nye lyder ut av saksofonene sine. Heri ligger deres største problem, Gustafsson er mer glad enn gal, mer vilter enn vill, og selv skriking inn i instrumentet kan ikke matche den råskap garasjerockens gitarer eller sang oppviser. Riktig interessant blir ikke platen før gruppens egne låter spretter trådene og slipper improvisasjonene fri. Når Nilssen-Love og Håker Flaten smeller avgårde i heftig rytmikk og bulder, tegner de kart Gustafsson vet å lete seg fram med.

ANMELDT AV HELGE OLSEN