Men selv om politikere med sterk utstråling ofte vinner hjerter og blir hyllet som seierherrer, er det slett ikke sikkert at de vinner flest stemmer.

De mest festlige er ikke alltid de mest overbevisende. Og omvendt. Solbergs retoriske troverdighet bygger på hennes anti-karismatiske fremtoning. Både gjennom det hun sier og måten hun fører seg på, gir hun inntrykk av kompetanse og veloverveid kontroll. Jo mindre sirkus, desto større troverdighet på sak.

Rolig fremtoning

Hun holder kroppen rolig, enten hun står eller sitter; lener seg kanskje litt fremover og beveger den ene armen, men ikke mye, og som regel på behersket vis. Derfor virker hun mindre energisk og intens enn for eksempel Jens Stoltenberg. Mindre dynamisk. Men samtidig signalerer hun noe stabilt og stødig. Fysisk tyngde kan gi inntrykk av faglig tyngde. Et menneske som ikke hele tiden skifter fysisk posisjon, synes å vitne om et menneske som heller ikke skifter posisjon i politikken. Og et menneske som verken er hektisk i ord eller bevegelse gir et tillitvekkende inntrykk, for det — antar vi - er et menneske som tenker veloverveid og ikke skaper forhastede beslutninger.

Skjør autoritet

Men denne rolige autoriteten er skjør. Når Solberg kjemper om ordet, sitter med armen i været og insisterer på at nå er det altså virkelig hennes tur, krakelerer troverdigheten. Det gjorde den på TV 2s folkemøte i Ålesund, som ga Erna Solbergs, ja valgkampens, retoriske lavmål inntil nå. Etter at den enslige moren Merete Legvold Pettersen berettet om sine fattigdomsproblemer, fortalte Stoltenberg hva han mente regjeringen hadde kuttet av velferdsordninger. Samtidig, i nesten ett minutt, satt Solberg som en russisk støysender og avbrøt og overdøvet uten stopp: «men ingen.., ingen..., ingen, ingen av, ingen av disse..., ingen av disse ordningene ville ha hjulpet henne, Jens Stoltenberg, ... ingen, ingen av de ordningene du nevner, nevner..., hun trenger i alle fall..». Til sist fikk Stoltenberg nok og sa «Nå er det jeg som snakker!». Men Solberg fortsatte: «Nei men..., ja men..., Jens! Jens! Jens!..., nei men, dette..., vet du hva, vi er nødt.., nei vet du, nei, vi er nødt til å spørre Jens Stoltenberg, nei, jeg er nødt til å spørre Jens Stoltenberg...!»

Ødelagt troverdighet

Retorisk var effekten av avbrytelsene ødelagt troverdighet. Hun sørget for at ingen hørte hva Stoltenberg sa, men dessverre så alle hva hun gjorde. Det var ikke en minister verdig, og det var ikke noe som hentet stemmer til Høyre.