Det sier professor Stein Kuhnle ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. BT har i en artikkelserie de siste dagene sammenliknet velferdsordningene i Norge og andre europeiske land. Konklusjonen er klar: Norge befinner seg på europatoppen på de fleste områdene, sammen med de andre nordiske landene.

Professor Stein Kuhnle er en av våre fremste eksperter på velferdsstaten i internasjonalt perspektiv. På spørsmål om vi i Norge utpreger oss ved å ha spesielt rause velferdsordninger, sier Kuhnle:

— Hva som er raust kan jo diskuteres, men sykelønnsordningen vil i en internasjonal sammenlikning komme pent ut. Ellers er den generelt sett «familievennlige» velferdspolitikken rausere enn i andre land. Det at alle gamle er garantert en rimelig god pensjonsinntekt uansett om eller hvor mye de noensinne har deltatt på arbeidsmarkedet kan også sies å være en relativt raus politikk, selv om minstepensjonen ikke oppleves som spesielt sjenerøs. Politikken fører til at vi har langt færre fattige gamle enn i andre land, sier Kuhnle.

- I hvilken grad er det riktig å kalle Norge best i verden?

— Det går mange veier til velferd, og de nordiske land har vist verden én vei, som ut fra noen verdibaserte vurderinger har vist seg holdbar. Det har den vært, trass i de jevnlige advarslene fra ulike eksperthold, for eksempel OECD, om at skatte- og velferdspolitikken ikke er bra for den økonomiske veksten og produktiviteten, sier professor Kuhnle.

Han mener det ikke er mulig å klassifisere den norske velferdsstaten som best, uten at man legger politiske eller verdibaserte vurderinger til grunn.

— Er det bedre å leve i et samfunn med relativt små økonomiske- og statusforskjeller mellom folk og grupper enn i samfunn med store forskjeller? Hvordan påvirker graden av slike forskjeller for eksempel kriminaliteten i samfunnet, og dermed andre offentlige og private kostnader? Hvordan avveiningen mellom individuell frihet og kollektivt ansvar skal gå kan alltids diskuteres i ulike sammenhenger, til ulike tider og på ulike politikkfelt.

— Poenget ved den norske og de nordiske velferdsstater er at det store flertall av velgerne har gitt myndighetene et ansvar for å utjevne og bedre alle menneskers livssjanser, og har overlatt mindre ansvar til markedet, familien og borgerne selv enn i mange andre land. At dette offentlige ansvaret kan ivaretas med større eller mindre grad av suksess, vet vi, men samtidig kan demokratiet være en vel så god korreksjonsfaktor som markedet og familien, mener Kuhnle.

- Hva skiller den norske og nordiske velferdsstaten fra andre vest-europeiske?

— Vi kan kanskje si at den er mer familievennlig, mer likestillingsvennlig og mer «business-vennlig». Dette er årsaken til at de nordiske landene er i toppen av de fleste indikatorer for velferd og økonomisk konkurransedyktighet, sier Kuhnle.

Den nordiske modellen legger langt større vekt på det offentliges ansvar for folks velferd, og den favner bredere. Ordninger dekker i stor grad hele kategorier av befolkningen, for eksempel «alle gamle» eller «alle småbarnsfamilier».

— I de nordiske land har myndighetene mer aktivt styrket familien ved å frigjøre den for plikter og ansvar som andre steder påhviler familien. Dette har bidratt til større individuell uavhengighet og gjort det mulig for kvinner å delta på det lønnede arbeidsmarkedet i større grad enn i andre land.

— Samlet sett har effekten av de nordiske landenes velferdsordninger gjort at våre land har relativt sett mindre fattigdom, mindre inntektsforskjeller, større sysselsetting og - i forhold til kontinental-Europa - mer fleksibilitet på arbeidsmarkedet.

Kuhnle peker likevel på tendensen til at inntektsforskjellene hos oss øker. Risikoen for å bli fattig er også blitt større, mens utviklingen går i motsatt retning i flere av de sør-europeiske landene.

- Hvilke grupper har generelt vært vinnere og tapere i kampen om felle s skapets midler?

— I alle land er det vel slik at de som kan og vil delta lenge i arbeidslivet kommer godt ut av velferdsstaten. Det skyldes at mange ordninger er knyttet opp til yrkesdeltakelse, for eksempel bedre pensjonsordninger og rettigheter gjennom innsatsen til fagforeninger. Men relativt sett er de nordiske landene flinkere enn andre land til å ta vare på velferdsinteressene til dem som står utenfor arbeidsmarkedet.

- Er det politisk selvmord å gjøre innstramminger?

— Ikke nødvendigvis! Velferdsspørsmål er alltid viktige - og spesielt når det nærmer seg valg, da velgerne stort sett vil etterspørre mer og bedre velferdsordninger.

— Men det finnes situasjoner der det skapes tverrpolitisk forståelse for at en innstramning må gjøres, og at det er i alles langsiktige interesse at det oppnås enighet om det. Både i Sverige og Finland i første halvdel av 1990-tallet ble det skapt en stor grad av slik politisk enighet om at det måtte kuttes i velferdsytelser. I Finland fikk man dette til ved å lage en «regnbue-regjering» som omfattet både sosialdemokrater, konservative og kommunister.

— I de nordiske land er det en viss tradisjon for at partiene av og til på grunnlag av arbeidet til bredt sammensatte offentlige utredningsutvalg samler seg om kompromisser i store og viktige saker, som trygdefinansiering, skattepolitikk og pensjonspolitikk. Slik konsensus er nok lettere å oppnå i mellomvalgår, sier Stein Kuhnle.

Han synes det skal bli interessant å se hva som skjer i det forestående tyske valget. Der går opposisjonspartiene nå aktivt går ut og sier at de vil heve den generelle momsen fra 16 til 18 prosent dersom de vinner valget som sannsynligvis holdes 18.september. Den rød-grønne regjeringen avviser dette, og heller vil innføre en «rikmannsskatt» som nok kan ha symbolsk appell, men ha liten effekt for statens inntekter.

- Når staten må stramme inn, hvor skjer det?

— Dersom en innstramning anses politisk nødvendig ser vi vel ofte at regjeringen forsøker å stramme inn på flere områder. Eksempler er justeringer i grunnlaget for pensjonsutbetalinger, økning av egenandeler i helsevesenet, skjerping av kravene til for eksempel å få uføretrygd eller dagpenger ved arbeidsledighet. Alternativt kan man stramme inn i kommuneøkonomien og indirekte kunne ramme de velferdsoppgaver kommunene har ansvaret for, sier Kuhnle.

- Ser du tendenser til at velferdsor d ningene i ulike land nærmer seg hve r andre?

— Ja, det er visse tendenser til at de samme prinsippene for reformer i for eksempel pensjonspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken vinner frem i Europa. Det ser også ut til at nivåene på offentlige utgifter, og på samlede sosiale utgifter, i europeiske land blir mer like. Det brukes generelt mer penger på velferd og sosiale formål enn før. Som andeler av bruttonasjonalproduktet er tendensen likevel at det brukes mindre nå enn for 10 år siden.

- Er privatisering av velferdsor d ninger en «universell» trend,og finnes det motkrefter som er sterke nok til å slå ring om den tradisjonelle velferd s staten?

— Det synes å være en generell trend i europeiske land mot mer «blandingsvelferd», at det offentlige blir mindre av en «monopolist» på velferdsområdet. Mulighetene for mer private løsninger er til stede av mange grunner. En årsak er at slike alternativer finnes i dag, i motsetning til for 40 og 50 år siden, da velferdsstaten ble bygget kraftig ut.

— Videre finnes det nå store velstående middelklasser som vil etterspørre mer, bedre eller mer differensierte velferdsordninger innen pensjoner, helse, omsorg. I tillegg åpner et stort felles europeisk marked større muligheter for private aktører å tilby pensjonsordninger og velferdstjenester. Dessuten kommer det nye generasjoner av velgere til; velgere som kanskje har andre, og litt lavere forventninger til velferdsstaten enn hva den tidlige etterkrigsgenerasjon har eller har hatt, sier Kuhnle.

— Jeg er ikke i tvil om at det offentlige fortsatt vil ha et omfattende og dominerende velferdsansvar både i Norden og Europa, og ser heller ikke bort fra at dette ansvaret kan styrkes på politisk nivå i Europa. Men det blir ikke snakk om offentlig eller privat velferd, men om både - og, og om å finne en «akseptabel» balanse mellom ulike løsninger, avslutter velferdsstat-eksperten.