Overraskende mange barn sliter med senskader etter kreftbehandling, viser en ny brukerundersøkelse som MMI har utført for Støtteforeningen for Kreftsyke Barn.

Seks av ti barn får varige skader. Hindring i fysisk aktivitet, tretthet og konsentrasjonsproblemer er de hyppigste plagene.

Mer enn de fleste er Rikke Kløvstad plaget av senskader etter strålebehandling i barndommen.

- Jeg kjenner mange andre ungdommer som sliter med senskader etter behandling, og har lært at alle andre har litt. Men jeg har alt.

Stråling i tolv timer
Hun var så liten, hun husker det knapt.

Men det var det året legene fant flere svulster i nyrene, magen og benmargen hennes. Den aller største satt i binyrene.

- Foreldrene mine fikk vite at jeg hadde femti prosent sjanse for å overleve.

Cellegift, behandlinger, operasjoner. På Rikshospitalet i Oslo lå toåringen tolv timer i strekk under strålebehandling. Fra hodet og ned.

Like før treårsdagen, fikk Rikke benmargstransplantasjon, og ble erklært frisk etter å ha hatt den sterkeste graden av krefttypen nevroblastom.

En medisinsk sensasjon i 1988.

- Jeg var førstemann som overlevde i Norge, og har aldri hatt tilbakefall.

Sluttet å vokse
Men senskadene etter behandlingen er blitt flere og flere i årenes løp.

- Jeg merket ikke så mye til å begynne med. Men etter hvert som jeg vokste, merket jeg at organene ikke fungerte. Jo eldre jeg blir, jo flere problemer får jeg.

19-åringen har nedsatt lungekapasitet, dysleksi og problemer med skjelett og tenner.

Hun har hatt grå stær på begge øynene, og fikk kunstige linser for ti år siden.

Hun sluttet å vokse i barneskolen, og er en meter og 47 centimeter høy.

- Da jeg var femten år gammel, kalte legen meg inn for å fortelle meg at jeg ikke kan få barn, sier Rikke.

- Det siste jeg fikk vite er at jeg har diabetes II. Den de kaller gammelmannsdiabetes, legger hun til.

Deprimert
Et annet uventet tall fra brukerundersøkelsen er at femten prosent av barna sliter med depresjon etter behandlingen, melder kreft.no. 51 prosent sier at de ville hatt nytte av psykolog.

Slik Rikke hadde.

- Man har vært gjennom ganske mange traumer og vonde opplevelser, og man blir deprimert, når man ikke kan gjøre det andre gjør. Eller når man kommer tilbake på skolen etter langt sykefravær, og synes det er flaut og ekkelt, sier hun.

- Så er det ikke minst foreldrenes reaksjon. Man ser at de er redde, og føler at man må være tapper på deres vegne. Men familien, og særlig mamma'n min, har vært en utrolig god støtte.

«Stakkars deg»
Over åtti prosent av familiene opplever utrygghetsfølelse på grunn av barnas sykdom, viser undersøkelsen, som Rikkes mor var blant initiativtakerne til.

Moren har også etablert en senskadegruppe i Hordaland.

- Der kan vi snakke om erfaringene våre. Det hjelper veldig å se at vi er faktisk flere i samme situasjon. At flere har vært gjennom dette, og skjønner hva det handler om, sier Rikke.

Nå har hun juleferie fra Den norske skolen på Kanariøyene, der hun tar siste år på videregående skole. Klimaet gjør lungene hennes godt.

- Det hender folk sier «stakkars deg». Men det er ikkesynd i meg, sier hun med tyngde på hver stavelse.

- Jeg lever tross alt.