– Jeg er fullstendig i sjokk. Det er vanskelig å forstå at det bare er noen dager til de skulle kommet tilbake. Og nå kommer Peter aldri hjem, sier Kirsti Wilson til den skotske avisen The Sun Scottish Edition.

Ved åttetiden søndag kveld banket det på døren til familiens hjem i landsbyen Drumnadrochit i det skotske høylandet. En lokal politimann kom med dødsbudskapet.

– Jeg kan ikke fatte at han er borte, sier den fortvilte moren. I går dro hun til Bergen for å være sammen med ektemannen på Haukeland Universitetssykehus.

– Kan ikke takke dem nok

Ektemannen Rupert Wilson (48) var tidligere elitesoldat i Royal Army Medical Corps i Skottland. Han tok med seg deres 18 år gamle sønn, Peter, og sin kollega James Ross på en ukes skiferie til Norge.

Både Rupert Wilson og James Ross var erfarne skigåere fra sine dager i militæret. Peter var også en ivrig friluftslivsmann. Planen var å være borte en uke, og de hadde returbilletter til Skottland førstkommende torsdag.

– Ingen visste jo engang at de var savnet. Hadde det ikke vært for hjelpemannskapene, ville ikke Rupert vært i live i dag. Jeg kan virkelig ikke takke dem nok, sier Kirsti Wilson.

Hun vet ennå ikke når mannen kommer hjem igjen, men har snakket med ham på telefonen fra sykehuset.

– Rupert sa ikke mye om hva som skjedde på turen. Han er fremdeles sterkt nedkjølt og veldig preget av situasjonen, sier hun.

Døde inntil en stein

De tre skottene forlot Finse ved 10.00-tiden fredag morgen. De ble overrasket av uvær, og kom aldri frem til hytten på Kjeldebu.

– De måtte overnatte i en snøhule natt til lørdag. Om dagen fortsatte de skituren, men den yngste var allerede sterkt forfrosset, sier Odda-lensmann Øyvind Rosseland.

Da skottene kom til Langavatnet måtte de på ny gi etter for det dårlige været. Det var sludd, regn og sterk vind.

– De satte seg i ly ved en stor stein, pakket seg inn i soveposer og vindsekker og ventet på bedre vær, sier Rosseland.

Været ble aldri bedre. Lørdag ettermiddag døde den atten år gamle sønnen til Rupert Wilson, Peter Robert Wilson. Natt til søndag døde James Ross (50), mens Rupert Wilson lå i snøen ved siden av sin døde sønn og døde turkamerat og ventet på at kreftene skulle ebbe ut.

Trodde det var øvelse

Like før klokken halv ett søndag ettermiddag kom fem scootere fra Eidfjord Røde Kors kjørende over Hardangervidda, vel et kvarter fra Kjeldebu. Midt i den kvistede løypen fikk sjåførene øye på et par ski som stakk opp bak en stein.

– Alle så skiene, og vi stoppet umiddelbart. Et par meter fra løypen så vi at det lå tre personer i snøen, inntil en stein, forteller Leif Olav Litlatun, scootersjåfør i Eidfjord Røde Kors.

Beskjeden «to menn døde, en overlevende» forplantet seg bakover i scooterfølget. Flere av førerne trodde det var en øvelse, ettersom Norges Røde Kors arrangerte topplederkurs i redningstjeneste på Finse samme helg.

Det varte likevel ikke lenge før de fem skjønte at det var alvor.

– I en slik situasjon får man ikke tid til å tenke seg om. Vi måtte bare komme i gang med det vi måtte gjøre, sier Litlatun.

Klissvåt og sterkt nedkjølt

– Søndag morgen prøvde Rupert Wilson å komme seg videre alene. Begge skiskoene var løsnet fra sålene, så det ble umulig for ham å gå på ski, sier Rosseland.

Wilson prøvde å gå til fots mot Kjeldebu, men måtte gi opp. I stedet gikk han tilbake og satte seg ved steinen sammen med de to døde.

Da hjelpekorpset fant ham var han sterkt nedkjølt og svært våt. Det første de gjorde var å holde kontakt med ham og forsøke å finne ut om det var flere enn de tre som befant seg ute i snøen.

– Den overlevende var bevisst hele tiden, men var sterkt nedkjølt, for å si det mildt. Det virket som om han var klar over at de to andre var døde, sier Litlatun.

Behandles for frostskader

48-åringen ble pakket inn i tepper og vindtette duker og tatt hånd om på best mulig måte, slik at han skulle være klar for scooterturen som skulle frakte ham til ambulansen.

Han ble fraktet til Røde Kors-hytten på Maurset. Da han hadde fått varmen i seg, uttrykte han dyp takknemlighet overfor redningsmannskapet som hadde funnet ham.

– Hva han sa, får bli mellom oss og ham. Det viktigste for oss var uansett å gjøre en jobb, sier Litlatun.

– De fysiske skadene er ikke store i forhold til det han har vært utsatt for. Men det sier seg selv at den mentale tilstanden ikke kan være bra etter en sånn opplevelse, sier lensmann Rosseland.