Men sikkert er det ikke, for stadig færre norsk vårgytende sild kommer inn i norske fjorder for å overvintre. De overvintrer i stedet ute i havet og blir dermed vanskeligere og dyrere å fiske.

I år var sildas ankomst til Vestfjorden allerede en måned forsinket da de første gladmeldingene tikket inn til sildelaget i Bergen søndag kveld. Næringen kunne skyve fra seg frykten for at havforskernes verste prognoser skulle slå til, nemlig at den store silda ikke kom inn i Vestfjorden i Lofoten i det hele tatt.

Store verdier på spill

Men om norsk vårgytende sild kommer hjem eller ei, har ikke bare betydning for størrelsen på salgs— og eksportinntekter inneværende år. Det har også storpolitiske konsekvenser og langsiktig betydning for norsk fiskerinæring, forteller Austevollrederen Inge Halsteinsen, som selv eier tre ringnotbåter.

— Økonomisk er jeg ikke så bekymret for vår egen del. Vi har store båter som kan gå langt til havs. Det er verre for de mindre kystfartøyene som er avhengige av at den store silda kommer inn i fjordene.

Ifølge salgsdirektør, Knut Torgnes, i Norges Sildesalgslag, gjenstår i dag 370.000 tonn av kvoten.

— Dette er 100.000 tonn mer enn på samme tid i fjor.

Blir hele kvantumet omsatt til de priser som ble gitt søndag, er det snakk om nesten to milliarder kroner i førstehåndsomsetning.

Men storm i Vestfjorden tvinger nå båtene til landligge, derfor er det for tidlig å si om den store silda og de store pengene virkelig er kommet hjem.

Silda delikat storpolitikk

— De siste årene har vi sett en formidabel reduksjon i hvor mye sild som kommer inn for å overvintre, forteller havforsker Reidar Thoresen. I 1997 overvintret om lag åtte millioner tonn i fjordene våre, i fjor kom anslagsvis bare en million hjem.

Ifølge reder Halsteinsen, som har vært deltaker på mange av de internasjonale sildeforhandlingene, vil vi få en helt ny utenrikspolitisk situasjon hvis silda endrer vandringsmønster. Fra før har vi en komplisert situasjon der de fire nasjonene som beskatter silda sammen med Norge ikke klarer å bli enige om hvor mye hver nasjon skal fangste. De andre partene er Russland, EU, Færøyene og Island.

— Partene bruker ulike datagrunnlag for å beregne sine historiske eierandeler til silda. Hvis silda nå virkelig skulle endre vandringsmønster, vil vi få en helt ny og vanskeligere forhandlingssituasjon. Jeg er bekymret for fremtiden i så måte, sier Halsteinsen som nettopp er kommet tilbake fra et møte med fiskere fra de andre fangstnasjonene i København.

Farlige nasjonale strategier

Havforsker Reidar Thoresen håper på sin side at følgende skrekkscenario ikke skal slå til:

— Hvis bestanden går mer i internasjonalt farvann og i andre lands soner, kan vi få et fiskekappløp der hver enkelt nasjon prøver å fange mest mulig på kortest tid for å oppnå større historiske andeler. Strategien er at større historiske andeler vil øke forhandlingsstyrken i de fremtidige forhandlingene.

Thoresen kan berolige med at vi sannsynligvis ikke vil få det voldsomme konkurransefisket som vi blant annet ser i kolmulefisket, der man frykter at bestanden kan kollapse om utviklingen fortsetter.

— Grunnen til dette er at både fiskere og forvaltere husker sildekollapsen på 70-tallet. Konsekvensene av en radbrukket sildenæring ligger sterkt i hukommelsen til alle nasjonene som deltar i fisket. Jeg tror derfor at vi ikke risikerer et nytt sammenbrudd i bestanden.

Silda trives i salt og varme

Men han understreker at trenden er klar. Færre og færre sild overvintrer i norske fjorder og dette gir en ny situasjon.

— Hva er grunnen til at silda ikke kommer hjem?

— Vi tror det er flere grunner. For det første har havvannet blitt varmere og fått økt saltinnhold. Dette skyldes at mer av Atlanterhavsvannet er kommet nordover gjennom Golfstrømmen. Silda liker dette og holder seg derfor lenger vest og nord. Tilbaketuren til Norge for å gyte blir derfor lengre, forklarer havforsker Reidar Thoresen.