JENS ELMELUND KJELDSEN

Vi kunne avvise alt dette materiale som forutinntatt og derfor ikke noe godt bidrag til den offentlige politiske debatten. Vi kunne mene at det er mye bedre bare å forholde oss til avisenes reportasjer og debattene i radio og fjernsyn. Her får vi tross alt begge sider av saken.

Men det ville være dumt å utelukke politikernes egen kommunikasjon. Naturligvis er den ensidig, og naturligvis forsøker den å overbevise oss om å velge nettopp dem. Men det er nettopp demokratiets karakter. Hver person må tale så overbevisende som mulig for sine synspunkter, og så er det opp til oss å avgjøre hvem som har de beste løsningene og hvem vi tror mest på.

Media bestemmer

Fordelen ved partienes propagandamateriale er at politikerne her få lov til å tale uten å bli styrt av en journalist eller avbrudd av en motstander. Ja, for noen partier er det nesten den eneste måten de får lov til å ytre seg på. Partier som RV får verken særlig mye spalteplass eller spesielt mange minutter på fjernsyn og radio.

Journalister foretrekker nemlig bestemte personer (som Carl I. Hagen), posisjoner (Statsminister og leder av opposisjonen) og partier (de store partiene) når de skal dekke valgkamp. Og det er journalistene som bestemmer hvilke rammer politikerne skal delta innenfor og hva de skal snakke om. Våre folkevalgte må akseptere dette, og alt hva det fører med seg av krav om korthet og fyndighet, samt redigering av uttalelser til noe annet enn det de egentlig sa. Derfor er propagandamaterialet en viktig kanal for demokratisk kommunikasjon.

Skremselspropaganda?

Mye av skepsisen overfor partienes bruk av politisk reklame retter seg mot den reklamen som er dominert av bilder. Det knytter seg nemlig en del mytologi til oppfatningen av bilder i politikken.

For det første finnes det en nokså overdreven tro på bilders makt. For det andre antar vi at bilder ikke kan argumentere. Men er det virkelig riktig? Tenk på Fremskrittspartiets brosjyre med bildet av en hettekledd mann som retter en hagle mot beskueren. Teksten sier: «Gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse...! (Pressesitat vi ofte leser)».

Brosjyren mottok omfattende fordømmelse og kritikk. Den ble omtalt som «skremselspropaganda», «hårreisende», og som «en guffen tryllemiks». Statsministeren anså den som spekulativ og Venstres partileder, Olaf Thommesen, sammenliknet Hagen med Østerrikes Jörg Haider og Frankrikes Jean Marie Le Pen.

Motargumenter

SOS Rasisme betegnet folderen som et «skittent utspill». På deres nettside skrev de at det «å gi innvandrere skylda for kriminaliteten, er som å gi Frp skylda for nazismen». De laget en egen motbrosjyre hvor raneren fra Frps brosjyrer er byttet ut med en mann kledd i en Ku Klux Klan-hette. Her sier teksten at: «Nazisten drev valgkamp for Frp...!», og i parentes: «Mange nazister stemmer Frp».

Alle slike kommentarer til Frps hettekledde mann viser ikke bare at brosjyren og bildet argumenterer, de viser også at motstandere argumenterer tilbake igjen.

Når noen sier noe vi misliker, sier vi dem straks imot. Og når bilder og brosjyrer påstår noe vi er uenige i, gjør vi det samme — vi finner frem alle våre motargumenter.

I seg selv er brosjyren selvfølgelig ikke nødvendig for vårt demokrati, den er snarere ødeleggende vil mange sikkert hevde. Ikke desto mindre er den - sammen med debatten som fulgte - et tegn på at demokratiet fungerer. For det er avgjørende at både partier som FrP og organisasjoner som SOS Rasisme kan uttrykke seg på den måten de mener er mest hensiktsmessig. Så lenge de holder seg innenfor loven.

Vekker følelser

Reklamer som er dominert av bilder er best til å sette en sak på dagsordenen og vekke våre følelser. Men det er slett ikke sikkert at vi overbevises bare fordi vi blir emosjonelt berørt. Forargelse og vrede er jo også følelser. De virkelig interessante spørsmål i forhold til brosjyrens retorisk effekt, er om den fikk noen til å endre sin mening om kriminal- og innvandringspolitikk? Fikk den noen som ikke hadde tenkt seg å stemme på FrP, til å gjøre det likevel? Antakelig ikke mange. Det slike reklamer gjør mest er nemlig å styrke de overbevisninger som allerede finnes - både for tilhengere og motstandere.