Mistillitsforslag er et politisk maktmiddel som blir brukt når ingen regner med at det blir vedtatt. Slik har det vært gjennom mange tiår. «Demonstrasjonsforslag» kan være en dekkende betegnelse.

Når Carl I. Hagen, og til tider SV har raslet med denne sabelen for å ydmyke statsråder, skyldes det at det i praksis er et usedvanlig sløvt våpen. Med ganske få unntak er det fløypartiene som har yppet seg på denne måten. Ved siden av Frp og SV var også Rød Valgallianse i 1993-97 konstant på farten for å uttrykke mistillit. I den ene perioden Erling Folkvord fikk representere RV på Tinget var terskelen lav for å plage statsrådene slik.

I årene etter krigen er det satt frem om lag seksti slike forslag — men bare to ganger har det ført til knall og fall. Det skjedde i 1963, da først Gerhardsen-regjeringen ble felt på Kings Bay-saken, og noen uker senere da Lyng-regjeringen måtte gå, fordi to reelle mistillitsforslag ga et såkalt negativt flertall mot regjeringen.

Ned som en lort?

Fortsatt kan det se ut som om forsvarsminister Krohn Devold risikerer å bli møtt med mistillitsforslag, og da fra Carl I. Hagen. Han har manøvrert seg inn i et hjørne der andre retrettmuligheter er små. For ham kan det stå om æren. Å bli bebreidet for å hoppe opp som en hjort og så falle ned som en lort, vil ikke styrke ettermælet, vet han.

Det er alltid slik at mistillit på bred front - fra et flertall - bare blir uttrykt når opposisjonen ønsker å overta. Og det er ikke alltid tilfelle. I disse dager vil vi derfor være vitne til at Frp, Arbeiderpartiet og SV vokter på hverandre. De vil gjerne at Kristin Krohn Devold blir stekt og plaget etter alle kunstens regler, og fra Ap kan det for eksempel være bekvemt at Frp står frem og vifter med dette omstridte våpenet.

Men det er slett ikke alltid at ordet «mistillit» blir brukt. Det er nok å «beklage» at statsråden har gjort ditt eller datt. I parlamentarisk språkbruk er det ikke til å misforstå.

Alvorsfylt

Selv om et slikt forslag sjelden eller aldri får flertall, er det likevel ytterst ubehagelig for den berørte statsråden. Avstemningen foregår alltid ved opprop, der representantene reiser seg og svarer høyt ja eller nei. Det er en alvorsstemning i stortingssalen som er en bedre sak verdig.

Vi vet at det gikk inn på Hallvard Bakke å oppleve dette da han i 1989 måtte stå til rette i GIEK-saken (skipseksportkampanjen) som lå mange, mange år tilbake. I 1989 var det, av alle, Høyre som viftet med mistillit.

Noen år tidligere, i 1982, var det handelsminister Arne Skauge (H) som måtte til pers på samme vis. Da var det SV som forsøkte å ramme ham med mistillit på grunn av befatningen med en av de mange Reksten-sakene.

Offerlammet Bondevik

Den eneste statsråden som har vært nære på å risikere skinnet er Sigbjørn Johnsen (A). Tre ganger ble han konfrontert med mistillit på grunn av utnevnelsen av partifellen og vennen Torstein Moland til sentralbanksjef.

I mai 1994 holdt det på å gå riktig galt for den daværende finansministeren som i dag er bedre kjent for arbeidet med pensjonsreformen. Nettet holdt på å snøre seg sammen. Men i siste liten bøyde Kristelig Folkeparti og fire utbrytere fra Frp unna. Men både Høyre, SV, Senterpartiet og så å si hele Frp stemte for å uttrykke mistillit til Johnsen.

KrF var ikke uenig i realiteten. Men partiet var bare ikke mentalt forberedt på å kaste landet ut i regjeringskrise. Overordnete hensyn ble med andre ord avgjørende. Noen måtte «ofre» seg. Den gangen ble det altså Kjell Magne Bondevik som påtok seg å være offerlammet.