Riktignok ble talen avbrutt et tyvetalls ganger av applaus, men applausen var mer pliktskyldig enn entusiastisk.

Stoltenberg holdt en tale der visjonene om et fellesskapets Norge var talens røde tråd. Det var en tale der Arbeiderpartiet var forsvareren av fellesskapets interesser, men det var ikke en tale uten selvkritikk.

— Men hvis vi skal ta æren for det som fungerer bra i landet vårt, må vi også finnes oss i at folk gir oss skylden for sykehuskøer, dårlige skolebygg og mangler i eldreomsorgen. I denne delen av talen ga han også forsamlingen gode bilder. Han advarte mot å fortelle en eldre pleietrengende kvinne som ventet på sykehjemsplass at Arbeiderpartiet har sørget for at det er bygget 30.000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger.

— Det er den ene plassen hun mangler som er viktig i hennes liv.

Og Stoltenberg tillot seg å være litt selvironisk.

— Gjennomsnittstall og totaltall er jeg glad i. Og de kan være nyttige, men de kan og være farlige, ja nesten en sykdom, fordi de så lett skjuler enkeltmennesket.

Da talte Stoltenberg til hjertet, og forsamlingen var med. Men derfra og til mål talte Stoltenberg mer til hjernen. Analytikeren Stoltenbergs retoriske poeng er at mindre fellesskap gir mindre trygghet og dermed mindre valgfrihet for det enkelte menneske. Han listet deretter opp en rekke saker der den sittende regjering har gjort politiske valg som rammet fellesskapet. Det gjaldt alt fra angrepene på allemannsretten i friluftsmeldingen til stortingetsvedtak om å støtte grunneiernes interesser i tomtefestesaken, fremfor sosial boligbygging.

Her var det rikelig med visjoner, men forsamlingen fikk ikke de bildene og dermed heller ikke de følelsene som statsminister Gøran Pärsson skapte da han fredag begeistret landsmøtet i en hilsningstale.

Det kom riktignok begeistret trampeklapp da Stoltenberg sa at "Problemene i skolen, eldreomsorgen og barnehagene handler om at kommunen har for lite penger til å løse sine oppgaver." Men det var ikke så rart i en forsamling som domineres av frustrerte lokalpolitikere med enorme budsjettproblemer. Et par timer senere, i debatten etter Stoltenbergs tale, kom Rune Gerhardsen på talerstolen. Arbeiderpartiets byrådslederkandidat i Oslo hadde forsamlingen i sin hule hånd. Han brukte retorikk, han hadde bilder og skapte mer begeistring rundt sine tre minutter enn det Stoltenberg skapte i løpet av en hel time.