- Vi tenkte oss om et døgn. Det døgnet ble en dannelsesreise for oss. Vi møtte våre egne fordommer. Det er noe annet å måtte ta stilling til om vi ønsket et slikt barn enn å mene noe om det med venner i samtale på café.

Det dufter het tomatsuppe hjemme hos familien denne novemberettermiddagen. En slik lørdag hvor det ikke blir lyst. Luis (5) er klar for bursdag hos en venn. Lillebror Solan sitter i armkroken til pappa.

Han gurgler og holder hardt rundt pekefingeren. Fem måneder gammel og lykkelig uvitende om at han allerede fra han var et foster på tolv uker skapte store bekymringer.

Men først og fremst var han et ønsket og planlagt barn, skriver aftenposten.no.

Tilbud om test

Fordi Maiken Ostermann var 37 år da hun ble gravid med andremann, fikk hun tilbud om en duotest. Det er en test som beregner sannsynligheten for om fosteret blant annet har Downs syndrom. Blodprøvene slo fast at det var markører for Downs.

Ultralydundersøkelsen viste det ikke. Foreldrene slo seg til ro med det. Så gikk ukene, og Maiken Ostermann ble kalt inn til den obligatoriske ultralyden i uke 18.

- Jordmoren brukte lang tid. Hun så på skjermen og målte, og hun var helt stille. Så forsvant hun ut og kom tilbake med overlegen. De hadde funnet nok en markør for at barnet hadde downs. Fosteret hadde korte lårben, forteller Maiken.

Både hun og Tormod opplevde at alarmen gikk i helsevesenet. De fikk beskjed om å komme tilbake dagen etter for å ta fostervannsprøve. Den kan med sikkerhet si om fosteret har downs eller ikke. Og så kunne hun få innvilget en senabort.

- Vi har kapasitet

Maiken og Tormod kjørte bilen fra Ullevål til Lambertseter i Oslo. Det var kø denne ettermiddagen, det ble en lang biltur. De var begge numne, lei seg. De måtte ta stilling til om de ønsket fostervannsprøve.

Paret drøftet i timevis. De ringte venner. Og de valgte å holde seg unna informasjon på Internett. Til slutt sa Tormod; Kjære Maiken. Vi har kapasitet til å ta imot et barn med Downs. Barnet er velkomment til vår familie. Du skal se at det vil være bra for Luis også, han er jo så positiv og flink til å kommunisere.

Maiken Ostermann, som var mer enn fire måneder på vei, var enig.

-  Jeg fikk prøvet ut alle de argumentene og meningene jeg har forfektet. Og det ble avgjørende for meg at jeg ikke ville komme i en kategori med mennesker jeg ikke ønsker sammenligne meg med, der man renser ut mennesker som ikke passer.

Hun presiserer at hun ikke fordømmer andre som i andre situasjoner tar et annet valg.

-  Men for oss ble det avgjørende, hvor mye kan og skal vi kontrollere? Det var jo «bare» snakk om Downs.

Takket nei til fostervannsprøve

Dagen etter reiste de to tilbake til Ullevål og takket nei til fostervannsprøve. De opplevde at legene ble overrasket, og de fikk med seg telefonnumrene hjem med beskjed om at de kunne ringe tilbake uansett på døgnet hvis de ombestemte seg.

- Jeg opplevde det som om de mente vi burde ta testen, sier Maiken Ostermann.

Fordi første sønn, Luis, ble født åtte uker for tidlig, og fordi testene tydet på at Solan hadde kromosomfeil ble svangerskapet fulgt tett. Over halvveis i svangerskapet ble tegnene på Downs svakere, men det var fremdeles bekymring for de korte lårbena. På en ultralyd i femte måned fikk foreldrene beskjed om at gutten trolig var kortvokst.

- Hele veien opplevde jeg at legene var problemrettet. Det er ikke deres jobb å finne det normale, men det var som om fokuset var på det som var galt.

Til tross for at Maiken og Tormod var bekymret gledet de seg over barnet som sparket i magen, og de følte på en omsorg og sterk kjærlighet til barnet. Jordmoren ved Lambertseter helsestasjon oppmuntret og støttet hele veien. Hun var sikker på at alt var i orden, men sa til Maiken: Mine hender kan ikke konkurrere med sykehusets teknikk.

To uker før termin viste ultralyd at det ikke var mye fostervann i magen. Fødselen ble satt i gang, og på tyve minutter kom Solan til verden.

Bare 2400 gram, men med kraftig røst og sugerefleksene i orden. Han ble lagt på brystet til mammaen, før han ble sendt på nyfødtintensiven for å fetes opp.

- Jeg kunne ikke slå meg til ro med at han virkelig var frisk. Jeg spurte pleierne, Tormod og legene. I sommer spurte jeg moren min; er du sikker på at du ikke ser noe galt.For paret er det et paradoks at teknikken, som feilaktig viste tegn til downs og som tvang dem til å vurdere abort, også reddet barnet fra å kunne dø i magen.

- Vi er vinnere denne gangen. Vi har to flotte gutter. Men det er tankevekkende med en så tidlig selektering. Ikke minst at beskjeden man får, er at de fleste velger abort om fosteret er utenfor normalen. Underforstått: Det burde vi og!, sier Maiken Ostermann.

Tormod Glomnes, Maiken Ostermann sammen med de to sønnene Luis og Solan ved kjøkkenbordet hjemme på Lambertseter i Oslo. Foreldrene er lykkelige over å ha fått to friske barn.