Lillesalen på Utøyas kafébygg: Bak et piano gjemte Ina Rangønes Libak seg.

Så kom Anders Behring Breivik og skjøt rett mot dem som gjemte seg der. De fleste døde.

I dag forklarer 22-årige Libak seg i Oslo tingrett. Med skuddskader gjennom kjeven, gjennom armen og gjennom brystet, overlevde hun mot alle odds.

— Jeg tenkte: Sånn er det å dø. Nå dør jeg, sier Libak til retten.

Trillet pianoet til et hjørne

Om ettermiddagen 22. juli var 22-åringen i kjøkkengjengen. De hørte lydene de først trodde var kinaputter. Etter en liten stund gikk det opp for dem at noen skjøt.

De ville gjemme seg, men visste ikke helt hvor.

Et piano sto ved ytterdøren til lillesalen, et av de to hovedrommene i kafébygget. De trillet pianoet inn i et hjørne, satte et bord foran og gjemte seg bak.

— Så lenge vi fikk lukket dørene, var det trygt, tenkte vi, sier Libak.

Snakket ikke

22-åringen sier hun tenkte at det lignet en skolemassakre.

— Hvordan var stemningen bak pianoet, spør aktor Svein Holden.

— Veldig stille og rolig. Vi snakket ikke, sier Libak.

Hun husker ikke helt rekkefølgen på skuddene som traff henne, men tror det først var i hendene, deretter kjeven og til sist i brystet.

— Jeg skjønte ikke at han var inne. Jeg trodde jeg ble skutt med streifskudd utenfra, forklarer hun.

22-åringen klarte å reise seg og løp ut av lillesalen.

Anders Behring Breivik sa i sin forklaring at han på et tidspunkt måtte stoppe for å lade om.

Deretter fortsatte han drapene i lillesalen og deretter naborommet, storsalen.

Sminket

De som satt sammen med Libak, døde.

— Jeg husker ingenting av folk som dør. Jeg husker ansiktenetil folk. Det har noe å gjøre med at jeg tror jeg først bleskutt i armen, at jeg holdt hendene foran ansiktet mitt, sier hun.

Libak har fortsatt tydelige arr på armen etter skuddet som gikk gjennom. Også på kinnet er det merker etter kulehull. Men når hun viser det til retten, er det ikke så lett å se.

— Jeg har sminket det i dag, sier hun. I retten blir det lett latter.

Holdt foran blødningene

Libak overlevde takket være andre. Utenfor møtte hun flere personer, en av dem fra Norsk Folkehjelp. De bar henne i relativ sikkerhet, på stien mellom pumpehuset og kafébygget.

En person lå under henne, for at hun skulle holde varmen. En person holdt hånden for å stoppe blødningene på brystet. En annen stoppet blødningen på armen. En tredje på kjeven.

— Jegvar så sikker på at jeg skulle dø. Jeg tenkte at jeg kom til å sovne inn, og at det ble mørkt, sier Libak.

Kunne blitt funnet

De rundt henne var også redde, men klarte å oppmuntre 22-åringen. De måtte i perioder ligge musestille. Skjulestedet var ikke godt. Hadde Breivik valgt stien, ville han ha funnet dem.

En times tid senere fikk personen fra Folkehjelpen en telefon. Meldingen var klar: En person var pågrepet. Libak ble fraktet til en båt og videre til sykehus. Hun overlevde.

22-åringen har vært gjennom fem operasjoner, og var en måned på Ullevål sykehus. Hun og de andre fra Utøya kalte seg for Ullevål AUF.

— Du fremstår som en som er kanskje godt over gjennomsnittetpositivt innstilt til livet. Men det har kanskje vært vanskelig også, spør Holden.

— Ja, skal ikke legge skjul på det. Utryggheten er blitten del av livet, svarer Libak.

LILLESALEN: I dette rommet gjemte Libak seg bak pianoet. Pianoet trillet de inn i en krok til venstre på bildet.
Eirik Brekke