Hans avhandling «Omsorgens vilkår i de kommunale pleie— og omsorgstjenestene» tar utgangspunkt i undersøkelser både blant ansatte og brukere. Og tendensen er klar, mener Næss:

— Omsorg som kompetanse er blitt en form for etikette, som består av forhåndsdefinerte oppgaver som pleierne må løse. Dermed blir det mindre rom for å tilpasse omsorgen etter brukerens behov, sier han.

Næss peker på at uforutsette hendelser, slik som pasientens dagsform og humør, virker inn på den pleietrengendes behov.

— For de ansatte handler det om å få ting gjort. Derfor kan brukere som har andre behov utover det som dekkes av de daglige rutinene, lett oppfattes som masete, forteller forskeren, som førstkommende fredag skal disputere over avhandlingen.

Næss bygger blant annet sine konklusjoner på erfaringer fra Hurum kommune. Hurum var på midten av 90-tallet en foregangskommune når det gjaldt å igangsette reformer. De styrket den hjemmebaserte omsorgen på bekostning av institusjonene. Resultatet slo veldig forskjellig ut.

— Én av konsekvensene var at de eldre som hadde brede sosiale nettverk var mer fornøyde enn de som var mer pleietrengende og avhengige av andre, sier Næss.

Derfor advarer forskeren mot det han kaller enkle enten- eller-løsninger.

— Når det skal satses på eldreomsorg må det tas hensyn til at det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder størrelse, bosettingsmønster og demografi, og at det dermed er store forskjeller på brukernes behov.

Næss mener derfor at det som kan være riktig for en kommune, kan være feil for en annen. Etter hans syn er ikke den økonomiske tenkningen - som tar sikte på å måle hvilke kommuner som er mest effektive - alltid egnet som redskap til å finne frem til beste omsorgspolitikk.

— Økonomiske modeller tar ikke inn over seg omsorgsarbeidets egenart, mener Sturle Næss.