— Du skal få portrettet! Jeg inviterer dere til min såkalte luksusleilighet, og jeg skal spille piano for dere - ikke et øye vil være tørt, jubler Victor Norman på telefon fra Oslo. Han er i perlehumør. Dagen før hadde han sittet hos sin sterkt handikappede sønn på Haukeland universitetssykehus. Samtlige medier hadde skrevet om hans ekstravagante livsstil, om en representasjonskonto av en annen verden, i alle fall av en annen verden enn den statsråder normalt lever i. Det viste seg også at han hadde fått møblert kontoret med et rundt konferansebord og åtte stoler til 50.000 kroner. Han hadde fått et lånt piano, samt et stereoanlegg, brakt til sin pendlerleilighet i Oslo. Hvordan skulle han ellers holde ut i det som Victor Norman spøkefullt har kalt en provinsiell småby?

— Det gikk visst rykter om at det var et flygel jeg ville ha, ler Norman.

En plass går grensen, liksom. Eller gjør den det?

Undervisning

Alt begynte da VG offentliggjorde kjærlighetsforholdet mellom statsråden og hans tidligere statssekretær, Christine Meyer. Siden har det ikke vært fred å få, verken for han eller oss andre. «Jeg må være meg», har vært Victor Normans forklaring på det meste. Setningen vil trolig gå inn i sitathåndbøkene for all ettertid. I motsetning til hvem, kan man spørre: Er det noen som ikke må være seg? Må ikke alle være seg? Forskjellen er at alle kan ikke svi av tusenvis av kroner på landets beste restauranter på statens regning. Det kan bare Victor Norman - og onsdag var det dags for pressekonferanse.

Det luktet statsrådsblod lang vei, som det heter, og hele Norge ventet i åndeløs spenning: skal han beklage eller melde avskjed? Den hardt pressende professoren tok det hele med godt humør. Tilsynelatende er dette hele poenget med Victor Norman: Han lar seg ikke affisere. Under pressekonferansen beklaget han riktignok, men han forklarte også, eller han underviste hele pressens A-lag og ga dem følgende konklusjon: Overskridelsene var på til sammen 13.000 kroner, som han selvfølgelig vil betale tilbake av egen lomme.

Huff, var dette så mye da? Plutselig ble ulvene redusert til litt flaue, småflirende får, som noe halvhjertene la inn noen kritiske spørsmål her og der. Siden de likevel var på jobb, liksom.

— Hvordan gikk det, spør Victor Norman etterpå. Han har geleidet meg inn på kontoret sitt i fjerde etasje og satt seg ned ved det runde bordet som for anledningen har noen skiver med brunost på seg.

Det gikk selvsagt strålende. Ingen har vel sett en liknende oppvisning i kunsten å avvæpne. Og sånn holdt han det gående utover kvelden, fra det ene tv-studioet til det andre, like suveren, like avvæpnende, like uanfektet.

— Jeg kan øse meg opp. Over de minste ting, sier han og legger til:

— Men man må skille mellom hva som er stort og hva som er lite.

— Og denne saken er...?

— Den er stor, sier han og slutter å smile.

Vi hører han sier det, men vi vet ikke hva vi skal tro. Dette pianoet, disse restaurantbesøkene, hvor stort er det for Victor Norman? Hvor oppriktig var den beklagelsen?

— Jeg er ikke en person som liker å innrømme feil, sier han og ler, den selvironiske sjarmerende latteren sin, før han igjen blir alvorlig:

— Men må man, så må man.

Frokost uten musikk

Det skulle bare være oss. Victor hadde invitert bare oss til frokost i sin mye omtalte leilighet i Gimle Terrasse, og han skulle spille piano for oss. Det ble bare med praten. Pianoet hadde departementets menn fjernet, og som om ikke dette var skuffende nok, hadde NRK rigget seg til i leiligheten også. Og som vanlig når pressefolk møter hverandre i døren, ser også vi mistroisk på hverandre med et underforstått. «Hva gjøre dere her?»

— Det går fint. Bare slapp av, sier Victor Norman. Også dette får han til å høres ut som en bagatell. Men det hjelper ikke hva han sier, vi slapper ikke av, vi stresser. Så jeg griper til det eneste oppsiktsvekkende som finnes i leiligheten hans og spør hva i all verden det underlige apparatet i kjøkkendøren er for noe?

— Dette, skjønner dere, er et fantastisk apparat, som jeg for eksempel kan ta armhevinger med, sier han og griper en reim i hver hånd. Før vi vet ordet av det har han stupt inn i kjøkkenet og vi bykser til for å se hvordan det gikk. Det gikk selvsagt bra. Victor Norman faller ikke, det ser bare sånn ut.

Norman - bulldoseren

Det har vært noe ekstra med Victor Norman helt siden han overraskende ble pekt ut til arbeids- og administrasjonsminister for to år siden. NHH-rektoren har alltid ligget i øverste intelligenssjikt, og han har alltid vært studentenes favoritt. Men hadde han peiling på politikk? I ettertid er det lett å svare ja på spørsmålet. En mann som har klart å flytte 900 statlige arbeidsplasser ut av hovedstaden, i et av Europas mest sentraliserte land, vet hva han driver med. Victor Norman har da heller ikke lav selvtillit. Mye tyder også på at han har tatt med seg professornykkene inn i politikken, der de kanskje ikke passer så godt inn. Det blir sagt om Victor Norman at han er en besserwisser, at han doserer for regjeringen. Det blir sagt at han mangler fullstendig takt og tone, at han durer frem som en bulldoser, at han ikke forstår eller har respekt for det politiske spillet. Han har lagt seg ut med de flest i løpet disse to årene, folk i eget parti, med regjeringen og nå også med fagorganisasjonene. Er det noe med stilen til Victor Norman?

— Nei, dette er ikke et spørsmål om stil. Når man står overfor moderniserings- og endringsprosesser er det klart man legger seg ut med folk. Det skulle bare mangle at ikke man møter motstand, sier han.

Victor Norman har gått så langt som å innrømme at han kanskje kan virke arrogant, for i neste setning å avkrefte det: «Jeg er sjenert», sa han under pressekonferansen og understreket at sjenert ikke må forveksles med beskjeden.

— Hva er forskjellen?

— Det er for det første to forskjellige grammatikalske ord, sier Victor Norman med en overbærenhet som levner liten tvil om hvor arrogansestempelet stammer fra.

— Når man er beskjeden har man ikke tro på egne evner, og det kan vel ikke akkurat sies om meg. Når man er sjenert er man gjerne sosialt keitete. Jeg kan svette mye mer i hendene når jeg skal i små middagsselskap enn når jeg foreleser for 500 mennesker.

— Noen har sagt at du er klar over dine egne svakheter?

— Begrensninger, korrigerer han lynraskt.

— Hvilke begrensninger har du i ditt politiske arbeid da?

For første gang trenger Victor Norman en tenkepause. Tilhørerne venter i åndeløs spenning:

— Det der er et veldig vanskelig spørsmål. Men det er klart, jeg har mindre erfaring i det politiske miljø enn de fleste av mine kolleger.

— Trodde du at du måtte gå av nå?

— Nei.

— Folk har gått for mindre ting enn dette?

— Nei, folk har ikke gått for mindre ting enn dette.

— Astrid Gjertsens fabrikkerte taxiregninger - og Anne Holts indre blødninger?

— Indre blødninger er en større ting enn dette, parerer Victor Norman, og legger til:

— Jeg har heller ikke drevet med snusk. Jeg har ikke hatt personlige fordeler av disse representasjonsmiddagene. Hadde det vært opp til meg skulle jeg heller vært hjemme og spilt piano, sier Norman med hissig og samtidig blid stemme. Begge deler: Hissig og blid. Hvordan gjør han det? Hvordan tåler han presset, hvordan får han alt til å prelle av? Hva er han laget av?

— Da vil jeg komme med et sitat fra hjemmesiden til et amerikansk par som har et handikappet barn. På spørsmål om hvordan de greide seg, svarte de: «Sometimes vi cope. Sometimes we don`t.»

Det hender at man gjør seg noen tanker om politikere: Er det godt ment? Mener Victor Norman godt med lovendringsforslaget for midlertidige ansettelser?

— Klart jeg mener det godt! Ellers hadde jeg vel ikke gått inn for det? Jeg mener dypt og alvorlig at dette er viktig for at folk som står uten arbeidserfaring skal slippe til, sier han.

— Alle de rasende fagorganiserte er tydeligvis ikke enig med deg om at dette er til deres eget beste.

— For å være helt ærlig: Jeg forstår ikke motstanden deres, sier Norman.

Skremmende sjarmerende

Politikk handler om å skape flertall. Det handler om kompromisser for å oppnå flertall i Stortinget - før man kan banke gjennom saker. Nå er kanskje ikke Victor Norman mest kjent for sine kompromiss, men han banker saker likevel. En tidligere student har sagt at han fikk henne til å tro at hun var god i samfunnsøkonomi. Det var hun ikke, men hun kom seg gjennom det. Her ligger kanskje noe av forklaringen på Normans evner til å overtale: En ukuelig tro på at han selv har rett. Og dersom han har rett, må nødvendigvis andre ta feil.

— Jeg skal være ærlig med deg: Politikere er ikke spesielt spennende mennesker, sier Victor Norman, som den siste tiden har opparbeidet seg et rykte om å være alt annet enn kjedelig. Han vil uansett ikke snakke om det som er privat, enda han har invitert oss hit i sin egen stue. Settingen er privat og intim, men alt som sies er offisielt, det tåler dagens lys . Det gjør også denne leiligheten, derfor har han invitert oss hit, for å vise oss det. Victor Norman vet hva han gjør.

— Har dere fått det dere vil ha?

— Nei, men vi har vel fått så mye som vi får.

Ettersom vi får tilbud om å være med videre, presser vi oss inn i regjeringsbilen. Det er strengt tatt ikke lov å være fire personer i slike biler, men må man, så må man. Det ligger flere aviser og venter i baksetet, og Victor Norman skummer fort gjennom Dagbladet før han kaster det fra seg og ser forbitret ut vinduet. Vil han ikke kommentere saken om departementsrådet som hevder hun røk uklar med Norman fordi hun sa nei til hans ønsker om private goder?

— Nei.

Nei vel. Telefonen hans ringer noen ganger og han svarer med den lette og lyse og optimistiske tonen: «Hallo det er Norman». Noen vil åpenbart ha kommentarer på dagens VG-oppslag som insinuerer at Victor Norman har vært inhabil i en ansettelse av Christine Meyer.

— Jeg har ikke noe med det, svarer Victor, og mer er det ikke å si om den saken. Journalisten gir seg på det. Når vi kommer frem til Regjeringskvartalet, stiger han ut med avisene i hånden, så ombestemmer han seg og slenger dem tilbake i bilen:

— De kan ligge, sier han trassig og valser inn i bygningen, smilende og opplagt.

— Vil dere bli med opp, spør han når vi kommer til heisen, vennlig og raus og skremmende sjarmerende.

Vet ikke. Vi var her i går. Vi så det runde bordet med brunost på, vi har hørt Victor Norman snakke.

— Nei takk. Jeg tror vi har det nå.


Navn: Victor D. Norman Alder: 57

Sivilstatus: velkjent

Barn: 3, og et barnebarn Aktuell: Denne uken ble det avslørt at Victor Norman har gått ut over statens satser under en rekke representasjonsmiddager. I tillegg har han skaffet seg flere private goder som et piano, et stereoanlegg og et rundt konferansebord. Onsdag denne uken ba han om unnskyldning på en pressekonferanse.

Liker å se på tv : Dagsrevyen er forferdelig, men jeg må likevel ha det med meg. Setter pris gode dramatiseringer, den danske serien «Nikolaj og Julie» er bra.

Liker å lese : Leser alt, men har en forkjærlighet for krim. Mener at «Hellemyrsfolket» burde vært tvangslesning og «Kilden» av Gabriel Scott er det vakreste prosadiktet i Norge.

Liker å høre: Altslukende, særlig når det gjelder klassiske. Liker særlig barokk, Mendelssohn, jazz og viser.

Siste dans: — Det er så lenge siden at jeg har glemt det. Eller fortrengt det, jeg er en elendig danser.

<b>MUSIKALSK:</b> Her sto pianoet, konstaterer arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman.
Håvard Bjelland
<b>MORGENGYMNASTIKK:</b> - Dette er et fantastisk apparat, som jeg for eksempel kan ta armhevinger med, sier ukens meste prøvde mann, arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman.
Håvard Bjelland