«Deres majesteter, deres kongelige høyheter, distingverte medlemmer av Nobelkomiteen, borgere av Amerika og borgere av verden:

Jeg mottar denne hederen med dyp takknemlighet og stor ydmykhet. Det er en pris som vitner om våre høyeste ambisjoner – at trass i all ondskapen og lidelsen i verden, er vi ikke fanger av vår skjebne. Våre gjerninger teller, og de kan bidra til å dreie historien i retning av rettferdighet.

Likevel ville jeg ikke være sannferdig om jeg ikke anerkjente hvor omstridt deres sjenerøse beslutning har vært. Delvis er det fordi jeg er ved starten, ikke slutten, av min innsats på verdens scene. Sammenlignet med noen av historiens giganter som har fått prisen – Schweitzer og King, Marshall og Mandela, er det jeg har gjort, lite. Og så har vi de menn og kvinner verden rundt som er blitt fengslet og slått i sin søken etter rettferdighet, de som arbeider i humanitære organisasjoner for å bekjempe lidelse, de millioner av ukjente hvis stille, modige og empatiske gjerninger er til inspirasjon selv for de hardeste kynikerne. Jeg kan ikke motsi dem som mener at disse mennene og kvinnene – noen kjente, andre ukjente for alle andre enn dem som de hjelper, fortjener prisen langt mer enn jeg.

Men kanskje det viktigste forholdet i forbindelse med at jeg tildeles denne prisen, er det faktum at jeg er øverstkommanderende for en nasjon som står midt i to kriger. En av dem er i ferd med å trappes ned. Den andre er en konflikt som Amerika ikke ønsket, en der vi støttes av 43 andre land, blant dem Norge, i en innsats for å forsvare oss selv og alle nasjoner mot nye angrep.

Likevel: Vi er i krig, og jeg er ansvarlig for at det er sendt tusener av unge amerikanere i kamp i et fremmed land. Noen av dem kommer til å drepe, noen av dem kommer til å bli drept. Så jeg kommer hit med en dyp følelse av hva væpnet konflikt koster, og med hodet fullt av vanskelige spørsmål om forholdet mellom krig og fred, og vår innsats for å erstatte det ene med det andre.

Disse spørsmålene er ikke nye. Krig, i en eller annen form, kom samtidig med det første mennesket. I historiens daggry ble det ikke stilt spørsmål ved om krig var moralsk; krig var rett og slett et faktum, som tørke eller sykdom, og det var slik stammer, og senere sivilisasjoner, søkte makt og løsninger på sine uenigheter.

Over tid, etter hvert som lovgiving ble stiftet for å få kontroll over vold mellom grupper, begynte filosofer, geistlige og statsmenn å forsøke å regulere den ødeleggende makten som krig har. Begrepet «rettferdig krig» oppsto, noe som signaliserer at krig bare kan rettferdiggjøres hvis det oppfyller visse betingelser: Hvis det føres bare som en siste utvei eller i selvforsvar, hvis den makten som brukes, ikke er overdrevet, og hvis, om mulig, sivile spares.

Gjennom mesteparten av historien ble denne måten å se på krig på, sjelden respektert. Menneskets evne til å finne på nye måter å drepe hverandre på, syntes å være uuttømmelig, på samme måte som vår evne til å utelukke dem som ser annerledes ut eller ber til en annen gud. Kriger mellom hærer ble til kriger mellom nasjoner, totalkrig der skillet mellom krigende og sivile ble visket ut. I løpet av 30 år ble dette kontinentet kastet ut i slike blodbad to ganger. Og mens det er vanskelig å forestille seg en mer rettferdig sak enn å beseire Det tredje rike og aksemaktene, var annen verdenskrig en konflikt der det totale antall sivile som døde var langt høyere enn antall soldater som mistet livet.

I kjølvannet av slike ødeleggelser og med atomalderens inntreden ble det klart for både seierherre og beseirede at verden trengte institusjoner for å forhindre en ny verdenskrig. Så, et kvart århundre etter at USAs Senat avviste Folkeforbundet, en idé som Woodrow Wilson fikk denne prisen for, ledet Amerika an i verden for å bygge opp en struktur for å bevare freden: en Marshall-plan og et FN, mekanismer for å regulere krigføring, traktater for å beskytte menneskerettighetene, hindre folkemord og begrense de farligste våpnene.

På mange måter har innsatsen lykkes. Jo da, fryktelige kriger er blitt utkjempet, og grusomheter er blitt begått. Men det har ikke vært noen tredje verdenskrig. Den kalde krigen endte med jublende folkemasser som rev ned en mur. Handel har sydd store deler av verden sammen. Milliarder av mennesker er løftet ut av fattigdom. Idealene om frihet, selvstyre, likhet og rettsstat har vunnet fram, om enn haltende. Vi har arvet styrken og framsynet til generasjoner før oss, og det er en arv som mitt land med rette er stolt av.

Ett tiår inn i et nytt århundre rystes denne arkitekturen under vekten av nye trusler. Verden skjelver kanskje ikke lenger av frykt for en konfrontasjon mellom to atomsupermakter, men spredning av atomvåpen kan øke risikoen for katastrofe. Terrorisme har lenge vært en taktikk, men moderne teknologi gjør det mulig for noen få små menn med overdimensjonert vrede å myrde uskyldige i en skremmende skala.

Dessuten har kriger mellom nasjoner i økende grad veket for kriger innen nasjoner. Nye etniske og sekteriske konflikter, stadig flere løsrivelsesbevegelser, opprør og mislykkede stater har fanget sivile i feller av endeløst kaos. I dagens kriger blir mange flere sivile drept enn soldater, frøene til framtidig konflikt blir sådd, økonomier ødelegges, sivilsamfunn rives i filler, flyktningstrømmer oppstår og barn blir merket for livet.

Jeg har ikke her med meg noen endelig løsning på krigens problemer. Hva jeg vet, er at for å møte disse utfordringene, trengs de samme visjonene, det samme harde arbeidet og utholdenheten til de menn og kvinner som gjorde en så modig innsats for flere tiår siden. Og det vil kreve av oss at vi tenker i nye baner om hva en rettferdig krig er og om forpliktelsen til å søke en rettferdig fred.

Vi må begynne med å innse den vanskelige sannheten at vi ikke vil kunne utrydde voldelig konflikt i vår levetid. Det kommer anledninger da nasjoner, enten hver for seg eller sammen, vil finne at maktbruk ikke bare er nødvendig, men moralsk riktig.

Jeg sier dette fullt vitende om hva Martin Luther King sa under denne samme seremonien for mange år siden: «Vold fører aldri til varig fred. Det løser ingen sosiale problemer: Det skaper bare nye og mer kompliserte problemer.» Som en som står her som en direkte konsekvens av doktor Kings livsverk, er jeg et levende vitnesbyrd om den moralske styrken til ikkevold. Jeg vet at det ikke er noe veikt, ikke noe passivt, ikke noe naivt i troen og livene til Gandhi og King.

Men som statsoverhode som er forpliktet ved ed til å beskytte og forsvare min nasjon, kan jeg ikke tillate meg å ledes av deres eksempler alene. Jeg møter verden slik den er, og jeg kan ikke forholde meg passivt til trusler mot det amerikanske folk. For la det være helt klart: Ondskap finnes i verden. En ikkevoldelig hær ville ikke kunnet stanse Hitlers hærer. Forhandlinger ville ikke overbevise al-Qaidas ledere om å legge ned sine våpen. Å si at maktbruk noen ganger er nødvendig, er ikke en oppfordring til kynisme, det er å akseptere historien, at mennesket ikke er perfekt, og at fornuften ofte har sine begrensninger.

Jeg tar opp dette poenget fordi i mange land er det en dyp ambivalens når det gjelder militær innsats i dag, uansett hva saken gjelder. Noen ganger blandes dette sammen med en instinktiv mistenksomhet mot USA, verdens eneste militære supermakt.

Likevel må verden huske på at det ikke var bare internasjonale institusjoner, ikke bare traktater og erklæringer, som brakte stabilitet til etterkrigsverdenen. Uansett hvilke feil vi måtte ha begått, er det et faktum at USA har bidratt til å sikre global sikkerhet i mer enn seks tiår med blodet til våre landsmenn og styrken til våre hærer. Innsatsen og ofrene til våre menn og kvinner i uniform har fremmet fred og velstand fra Tyskland til Korea, og hjulpet demokratiet til å få fotfeste på steder som Balkan. Vi har påtatt oss denne byrden, ikke fordi vi vil tvinge gjennom vår vilje. Vi har gjort det ut fra opplyst egeninteresse, fordi vi søker en bedre framtid for våre barn og barnebarn, og vi tror at deres liv blir bedre om andre menneskers barn og barnebarn kan leve i frihet og velstand.

Så ja, krigens instrumenter har en rolle å spille for å bevare fred. Og likevel må denne sannheten leve sammen med en annen, nemlig at uansett hvor rettferdig en krig er, betyr krig alltid menneskelig tragedie. Soldatens tapperhet og oppofrelse belønnes med ære og heder, siden det er uttrykk for kjærlighet til landet, til saken og til kameratene i felten. Men det er aldri noe gloriøst ved krig i seg selv, og vi må aldri framstille krig som gloriøst.

En del av vår utfordring er derfor å forsone disse to uforsonlige sannhetene – at krig noen ganger er nødvendig, og at krig også på noen måter er et uttrykk for menneskelig dumskap. Helt konkret må vi innrette vår innsats mot det målet som president Kennedy for lenge siden satte. «La oss fokusere på en mer praktisk, mer oppnåelig fred, basert ikke på en plutselig forvandling av menneskenaturen, men på en gradvis utvikling av menneskehetens institusjoner».

Hvordan kan en slik utvikling se ut? Hva kan de praktiske skrittene være?

Til å begynne med mener jeg at alle nasjoner, sterke som svake, må forholde seg til regler som regulerer bruken av makt. Jeg, som enhver statsleder, forbeholder meg retten til å handle unilateralt om nødvendig for å forsvare mitt land. Likevel er jeg overbevist om at det å forholde seg til reglene, styrker dem som gjør det, og isolerer og svekker dem som ikke gjør det.

Verden samlet seg om Amerika etter 11. september-angrepene og fortsetter å støtte vår innsats i Afghanistan. Det gjør verden fordi det meningsløse angrepet var så til de grader grusomt, og med grunnlag i det allment aksepterte prinsippet om selvforsvar. På samme måte innså verden behovet for å konfrontere Saddam Hussein da han invaderte Kuwait, en samstemmighet som sendte et klart signal til alle om kostnadene ved aggresjon.

Videre kan USA ikke insistere på at andre følger trafikkreglene om vi selv nekter å respektere dem. For når vi ikke gjør det, framstår våre handlinger som vilkårlige, og det undergraver legitimiteten til framtidige intervensjoner, uansett hvor rettferdige de måtte være.

Dette er spesielt viktig når formålet med militæraksjonen er mer enn bare selvforsvar eller forsvar av en nasjon mot en aggressiv part. Stadig oftere vil vi stå overfor vanskelige spørsmål om hvordan vi skal forhindre at sivile slaktes ned av sine egne myndigheter, eller hvordan vi kan stanse en borgerkrig når volden og lidelsene truer med å omfatte en hel region.

Jeg mener at maktbruk kan forsvares av humanitære grunner, slik som på Balkan, eller andre steder som er merket av krig. Ikke å gripe inn rammer vår samvittighet og kan ende med mer kostbare intervensjoner senere. Det er derfor alle ansvarlige nasjoner må akseptere den rollen hærer med et klart mandat kan spille for å bevare freden.

USA vil aldri vakle i sin forpliktelse til å opprettholde global sikkerhet. Men i en verden der truslene er mer diffuse, og oppdragene mer komplekse, kan ikke USA handle alene. Dette er virkeligheten i Afghanistan. Dette er virkeligheten i mislykkede stater som Somalia, der terror og piratvirksomhet går sammen med sult og menneskelige lidelser. Og det er trist å måtte si det, men slik vil det fortsette i ustabile regioner i mange år.

Lederne og soldatene i NATO-landene, og andre venner og allierte, virkeliggjør denne sannheten gjennom innsatsen og tapperheten de har vist i Afghanistan. Men i mange land er det en motsetning mellom innsatsen til dem som tjenestegjør, og ambivalensen i store deler av befolkningen. Jeg forstår hvorfor krig ikke er populært. Men dette vet jeg også: Bare det at fred er ønskelig, er sjelden nok til å oppnå fred. Fred innebærer ansvar. Fred innebærer oppofrelse. Det er derfor NATO fortsatt er uunnværlig. Det er derfor vi må styrke FN og regional fredsinnsats, og ikke overlate innsatsen til noen få land. Det er derfor vi ærer dem som kommer hjem fra fredsbevarende oppdrag og trening i andre land til Oslo og Roma, til Ottawa og Sydney, til Dhaka og Kigali – vi ærer dem ikke som krigere, men som fredsbevarere.

La meg til slutt framheve enda et poeng når det gjelder bruken av makt. Enda mens vi tar vanskelige valg om å gå til krig, må vi også ha en klar idé om hvordan vi skal føre krigen. Nobelkomiteen anerkjente denne sannheten da den ga den første fredsprisen til Henry Dunant, grunnleggeren av Røde Kors og en drivkraft bak Genèvekonvensjonene.

Når maktbruk er nødvendig , har vi en moralsk og strategisk interesse i å forplikte oss til visse regler for krigføring. Og selv når vi står overfor en blodtørstig motstander som ikke respekterer reglene, mener jeg at USA må insistere på å holde standarden høyt hevet når det gjelder krigens regler. Det er det som skiller oss fra dem vi kjemper mot. Det er det som er kilden til vår styrke. Det er derfor jeg gjorde tortur ulovlig. Og det er derfor jeg ga ordre om at Guantanamo-leiren skulle stenges. Og det er derfor jeg har gjentatt USAs forpliktelse til å respektere Genèvekonvensjonene. Vi taper vår selvrespekt hvis vi kompromitterer de samme idealene som vi slåss for å forsvare. Og vi ærer disse idealene ved å opprettholde dem, ikke bare når det er lett, men når det er vanskelig.

Jeg har snakket om spørsmålene som må veie tungt i våre sinn og våre hjerter når vi velger å gå til krig. Men la meg nå gå over til vår innsats for å unngå slike tragiske valg, og snakke om tre måter som vi kan bygge en rettferdig og varig fred på.

For det første , når vi er i konflikt med land som bryter regler og lover, mener jeg at vi må utvikle alternativer til vold som er tøffe nok til å endre deres opptreden – for om vi vil ha varig fred, må løftene til det internasjonale samfunn bety noe. De regimer som bryter reglene, må holdes ansvarlig. Sanksjoner må oppnå det de skal. Å stå imot må møtes med økt press – og slikt press eksisterer bare når verden står sammen som én.

Ett påtrengende eksempel er innsatsen for å hindre spredning av atomvåpen og å arbeide for en verden uten atomvåpen. På midten av forrige århundre forpliktet nasjonene seg til en traktat som innebærer en klar byttehandel: Alle skal ha tilgang på fredelig atomkraft, de som ikke har atomvåpen, skal forplikte seg til å unnvære dem, og de som har atomvåpen, skal arbeide mot nedrustning. Jeg har forpliktet meg til å opprettholde denne traktaten. Den er et kjernepunkt i min utenrikspolitikk. Og jeg samarbeider med president Medvedev for å skjære ned på USAs og Russland kjernefysiske arsenaler.

Men det påligger oss alle også å insistere på at land som Iran og Nord-Korea ikke utnytter systemet. De som påberoper seg at de respekterer folkeretten, kan ikke se en annen vei når folkeretten krenkes. De som bryr seg om sin egen sikkerhet, kan ikke ignorere faren ved et våpenkappløp i Midtøsten og Øst-Asia. De som søker fred, kan ikke stå passivt og se på mens nasjoner ruster seg for atomkrig.

De samme prinsippene gjelder for dem som krenker folkeretten ved å utsette sin egen befolkning for brutal undertrykkelse. Når det er folkemord i Darfur, systematiske voldtekter i Kongo eller undertrykkelse i Burma, må det få konsekvenser. Og jo nærmere vi står sammen, jo mindre sannsynlig er det at vi må velge mellom væpnet intervensjon og medansvar for undertrykkelsen.

Dette bringer meg til et nytt punkt, nemlig hva slags fred vi søker. For fred er ikke bare fravær av synlig konflikt. Bare en rettferdig fred, basert på hvert menneskes medfødte rettigheter og verdighet, kan bli virkelig varig.

Det var denne innsikten som inspirerte dem som utarbeidet Den universelle menneskerettighetserklæringen etter annen verdenskrig. I kjølvannet av ødeleggelsene innså de at om ikke menneskerettighetene beskyttes, blir fred et hult løfte.

Og likevel, altfor ofte , blir disse ordene ignorert. I noen land bruker man som påskudd for ikke å respektere menneskerettighetene, den falske forestillingen om at de er vestlige prinsipper, som er fremmede for de lokale kulturene eller det stadiet i den historiske utviklingen som landet er i. Og i USA har det lenge vært spenning mellom dem som kaller seg realister og dem som kaller seg idealister – en spenning som bærer bud om at man må foreta et vanskelig valg mellom en smal forfølgelse av interesser eller en endeløs kampanje for å tvinge gjennom våre verdier.

Jeg avviser dette valget. Jeg mener at fred er ustabilt der folket nektes retten til å ytre seg fritt eller be til den guden de ønsker, eller velge sine ledere og samles uten frykt. Innestengt nag blir betent, og undertrykkelse av stammeidentitet og religiøs identitet kan ende i vold. Vi vet også at det motsatte også er sant. Bare da Europa ble fritt, kunne det endelig få fred. USA har aldri ført krig mot et demokrati, og våre nærmeste allierte er stater som beskytter rettighetene til sine borgere. Uansett hvor ubarmhjertig de defineres, er verken USAs eller verdens interesser tjent med at menneskeheten nektes et framtidshåp.

Så selv om vi respekterer hvert lands unike kultur og tradisjoner, vil USA alltid være en stemme for slike framtidshåp som er universelle. Vi vil vitne om den stillferdige verdigheten til reformpolitikere som Aung San Suu Kyi, til tapperheten til de zimbabwere som avla stemme under trussel av å bli banket opp, til de hundretusener som marsjerte stille gjennom Irans gater. Det er avslørende at lederne for disse landene frykter aspirasjonene til sitt eget folk mer enn andre lands makt. Og det er alle frie menneskers og alle frie nasjoners plikt å la disse bevegelsene vite at håpet og historien er på deres side.

La meg også si dette: Det å fremme menneskerettighetene kan ikke dreie seg om formaninger alene. Noen ganger må det kombineres med langdrygt diplomati. Jeg vet at det å involvere seg med repressive regimer mangler den tilfredsstillende følelsen av renhet ved å være indignert. Men jeg vet også at sanksjoner uten at man strekker ut en hånd, og fordømmelse uten diskusjon, kan ende i en lammende status quo. Intet undertrykkende regime legger ut på en ny vei uten at en åpen dør er tilgjengelig.

Når man tar Kulturrevolusjonens grusomheter i betraktning, var Nixons møte med Mao utilgivelig. Likevel bidro det uten tvil til at Kina fikk legge ut på en sti der millioner av landets borgere ble løftet ut av fattigdom og satt i forbindelse med åpne samfunn. Pave Johannes Pauls engasjement med Polen skapte rom ikke bare for den katolske kirken, men for arbeiderledere som Lech Walesa. Ronald Reagans innsats for våpenkontroll og åpenhet for perestrojka skapte ikke bare et bedre forhold til Sovjetunionen, men det ga også makt til dissidenter i hele Øst-Europa. Det fins ingen enkle formler her. Men vi må prøve så godt vi kan å balansere isolering mot engasjement, press mot insentiver, på en slik måte at menneskenes rettigheter og verdighet fremmes over tid.

For det tredje omfatter en rettferdig fred ikke bare sivile og politiske rettigheter. Den må også inkludere økonomisk sikkerhet og muligheter. For virkelig fred er ikke bare frihet fra frykt, men frihet fra mangel på materielle goder.

Det er uten tvil slik at utvikling sjelden finner sted uten at den har rot i sikkerhet. Det er også slik at sikkerhet ikke fins der mennesker ikke har tilgang til nok mat, rent vann eller medisinene de trenger for å overleve. Sikkerhet fins ikke der barn ikke har håp om skikkelig utdanning eller en jobb som kan brødfø en familie. Mangelen på håp kan få et samfunn til å råtne på rot.

Og det er derfor det ikke bare er veldedighet å hjelpe bønder å brødfø sitt folk, og å hjelpe nasjoner å gi sine barn utdanning og sine syke helse. Det er også derfor verden må samarbeide om å konfrontere klimaendringene. Det er liten vitenskapelig tvil igjen om at dersom vi ikke gjør noe, vil vi stå foran mer tørke, sult og forflytninger av menneskemasser som igjen vil nøre opp under konflikt i mange tiår. Derfor er det ikke bare forskere og aktivister som krever rask og effektiv handling – militære ledere i mitt land og andre forstår at vår felles sikkerhet står i fare.

Avtaler mellom nasjoner. Sterke institusjoner. Støtte til menneskerettighetene. Investering i utvikling. Alt dette er vitale ingredienser i arbeidet for å fremme utviklingen som president Kennedy snakket om. Og likevel tror jeg ikke at vi har viljen og utholdenheten til å gjøre ferdig dette arbeidet uten noe mer – og det er den fortsatte utvidelsen av vår moralske fantasi, en klar forståelse av at det fins noe ureduserbart som vi alle er med om.

Etter hvert som verden blir mindre, kunne man kanskje tro at det ville bli lettere for menneskene å se hvor like vi er, å forstå at vi alle i bunn og grunn ønsker de samme tingene, at vi alle håper på en mulighet for å leve våre liv med et minstemål av lykke og innfrielse av drømmer for oss selv og våre familier.

Og likevel, når man tar i betraktning globaliseringens svimlende fart og den kulturelle utjevningen som den moderne verden fører med seg, burde det ikke komme som en overraskelse at mennesker frykter tap av det de verdsetter i deres egen identitet, deres rase, deres stamme, og kanskje aller sterkest, deres religion. Noen steder har denne frykten endt i konflikt. Noen ganger kjennes det som om vi går tilbake. Vi ser det i Midtøsten etter hvert som konflikten mellom jøder og arabere synes å hardne til. Vi ser det i land som blir revet i stykker langs stammegrenser.

Og farligst av alt, vi ser det på den måten de som har forvrengt og svertet den store religionen som islam er, og som angrep mitt land fra Afghanistan, bruker religion som påskudd for å myrde uskyldige. Disse ekstremistene er ikke de første som dreper i Guds navn. Grusomhetene til korstogene er grundig dokumentert. Men de minner oss om at ingen hellig krig kan noensinne være en rettferdig krig. For hvis man virkelig tror at man gjennomfører Guds vilje, fins det ingen grunn til å holde noe tilbake, ingen grunn til å spare livet til den gravide kvinnen, eller helsepersonalet, eller til og med en person av samme tro som en selv. Et slikt forvrengt syn på religion er ikke bare uforenlig med ideen om fred, men også med målet for troen selv – for den ene regelen som ligger i hjertet av alle de store religionene, er at vi skal gjøre det mot vår neste som vi ønsker at vår neste gjør mot oss.

Å respektere denne kjærlighetens lov har alltid vært kjernekampen i menneskenaturen. Vi er ikke ufeilbarlige. Vi gjør feil, og vi blir offer for fristelser og stolthet, maktbegjær og noen ganger ondskap. Selv de av oss som har de beste intensjoner, vil fra tid til annen rygge unna å gjøre rett når vi står foran urett.

Men vi trenger ikke tro at menneskenaturen er perfekt for fortsatt å tro at menneskene kan forbedres. Vi trenger ikke å leve i en idealisert verden for likevel å strekke oss etter de idealene som gjør verden til et bedre sted å være. Ikke-volden som menn som Gandhi og King utøvde, var kanskje ikke praktisk eller mulig i alle tilfeller, men kjærligheten som de preket, og troen de hadde på menneskelig framgang, må alltid være polarstjernen som vi styrer etter på vår ferd.

For om vi mister den troen, om vi avviser den som komisk eller naiv, om vi skiller den fra beslutningene vi tar om saker som gjelder krig og fred, da taper vi det som er det beste ved menneskeheten. Vi taper vår sans for det som er mulig. Vi taper vårt moralske kompass.

På samme måte som generasjoner før oss må vi avvise den framtiden. Som doktor King sa ved denne samme anledning for så mange år siden: «Jeg nekter å akseptere håpløshet som det endelige svaret på historiens tvetydighet. Jeg nekter å akseptere ideen om at det som ’er’ i menneskenaturen i dag, gjør ham moralsk uegnet til å strekke seg etter det evige ’burde’ som han til enhver tid står overfor.»

Så la oss strekke oss etter verden slik den burde være – den gnisten av det guddommelige som rører seg inne i sjelen til oss alle. Et eller annet sted i dag, i nåtidens her og nå, er det en soldat som ser at han står overfor overmakten, men likevel står fast for å bevare freden. Et eller annet sted i dag, i denne verden, venter en demonstrant på å bli rammet av sin regjerings brutalitet, men har likevel mot nok til å marsjere videre. Et eller annet sted i dag tar en mor som er offer for utmattende fattigdom, seg likevel tid til å undervise sitt barn, som har tro på at en ond verden fortsatt har rom for hans drømmer.

La oss leve etter deres eksempel. Vi kan innse at undertrykkelse alltid vil være med oss, og likevel strebe etter rettferdighet. Vi kan innse hvor tung forsakelse kan være og likevel strebe etter verdighet. Vi kan innse at det vil bli kriger, men likevel strebe etter fred. Vi kan gjøre det, for det er det som er historien til menneskelig framgang; det er håpet for hele verden; og i dette utfordringens øyeblikk, må det være vårt oppdrag her på Jorden.»

Oversettelse: Nils F. Myklebost, NTB

Hva synes du om talen? Si din mening her.

SCANPIX