Det er ikke så lenge siden 8. mai var den «glemte» dagen, som 7. juni var det. Med festdagene 1. og 17. mai var det kanskje ikke så rart at frigjøringsdagen kom i klemme, de som markerte den var gjerne de lett aldrende som møtte igjen sine gamle kamerater ved lett overgrodde minnesmerker som fikk sin blomsterbukett.

I år er det ikke noe jubileum, det neste ligger to år frem i tiden. Likevel er dagen stor, og når Forsvarsforeningen i Bergen bekranser minnesmerket foran Gestapo-huset i Veiten, betyr det noe ganske spesielt: Skal en stor by ha råd til å ha en brolagt plass på noen få hundre kvadratmeter til stillhet og ettertanke — til påminnelse om noen år da barbariet hadde jaget menneskelighet og sivilisasjon under jorden?

Fred og frihet i gave

Minnet om vårdagene i 1945 våknet til live igjen for noen få uker siden, da kanoner, raketter og fly ble sluppet løs på et tyrannisk regime i Irak: Prisen for fri-het kan være umenneskelig høy. I 1945 visste nordmenn hva frihetens pris hadde vært for mange land i Europa, med ødelagte byer og millioner av drepte og sårede. Norge kunne ha opplevd det samme, langs Vestlandskysten var det i virkeligheten full krig de siste månedene.

Fiendens siste sterke krigsmakt sto i landet, hær, flåte, flyvåpen og et tett utbygd nett av formidable festninger som måtte nedkjempes, trolig med store tap av militære og sivile. I stedet fikk altså nordmennene fred og frihet i gave, knapt nok et skudd ble løsnet. Hvorfor ble denne gledens dag glemt, og hvordan ble den gjenoppdaget og gjenopplivet?

Det skjedde i mai 1985, da 40 års dagen for frigjøringen ble en folkemønstring som overrasket alle - og det ble bygd hele nye broer mellom krigsgenerasjonen og de unge, som for det meste var deres barnebarn.

50 års jubileet i 1995 ble enda mer overveldende, men nå med en vemodig undertone: Dette var nok siste gang flagg og folketog skulle markere dagen. Tiden holdt bokstavelig talt på å løpe ut for dem som opplevde krigen, og som nærmet seg livets slutt.

Tre av mange

Det ble bare ikke slik. Markeringene, i Moldalia, på Selsøy og i Veiten er bare tre av mange denne torsdagen, og selv om det er langt igjen til denne dagen blir fridag og festdag, er det liten tvil om at den kommer til å leve videre med nye generasjoner.

Moldalia er den eneste konsentrasjonsleir i Norge bygget etter tyske planer og med all den utspekulerte djevelskap som "ekspertene" i SS i Sachsenhausen kunne pønske ut. Etter at Sivilforsvaret kunne takke for seg i leiren, har arnafolk og bergensere møy-sommelig og med svært små ressurser arbeidet for å bevare dette dystre minnet om en viktig tid i norsk historie.

Sammen med Raftostiftelsen har denne gruppen invitert flyktninger og innvandrere til markering i leiren, slik skoleungdom tidligere er innbudt. Fra før har nye landsmenn også besøkt Nordsjøfartmu-seet i Telavåg, og dermed er det skapt en forbindelse mellom den undertrykkelsen som foregår i mange deler av verden i dag, og det som skjedde i Norge og med nordmenn i et land der forfulgte har håp om trygghet.

Selsøy i Rongevær var en viktig frontlinje i den «vestlandskrigen» som betydde mest: Etterretningen mot tyske aktiviteter på norskekysten. I slutten av oktober 1944 var Karl Nesfossen kalt tilbake til Storbritannia fra Selsøy, lille julaften ble Eivind Viken og Odd Ronge-vær hentet av "Hitra", sammen med Rasmus Krossøy, Olav Rongevær og deres familier, det var disse familiene som hadde sørget for at etterretningsmennene kunne fullføre sine oppgaver. Den siste hvile - mot gebyr

Eivind Viken hviler nå på Arna kirkegård. Han ofret fem år av sitt liv for fedrelandet, og opplevde ingen annen takk enn at han fikk avslag på søknaden om lastebilløyve etter krigen - han hadde ikke nok erfaring! Eivind Viken dro til Australia og fikk en ny og lykkelig fremtid. Men da livet var slutt og han skulle hjem til en norsk grav, fikk Olga regning fra Bergen kommune på gravstedet - Eivind tilhørte ikke Arna sokn. Til gjengjeld har sambygdinger gitt ham den heder som kommunen ikke syntes han fortjente, det er reist minnestein over ham.

I 1994 tok Neptun pensjonistklubb sammen med Austrheim kommune initiativ til å få gjenoppbygd hytten på Selsøy der agentene holdt til, den ble ferdig til jubileet året etter. I Veiten står striden om en rotunde på 20 meter i diameter og noen kvadratmeter omkring. I dagens Bergen er det i meste laget å ofre på litt stillhet i byens sentrale fornøyelsesstrøk.

Og kommunenes dårlige økonomi gjør det stadig vanskeligere å få flagget heist denne dagen. Men den glemte dagen har overlevd glemselen!

MINNESMERKE: Lars Martin Høgh (78) (til høyre) og August Rathke (77) drev begge illegalt arbeid under krigen, og Høgh ble hardt torturert i Gestapo-hovedkvarteret i Veiten. ARKIVFOTO: ARNE NILSEN