I boka «Norge i Sudan: På bunnen av sola», som utkommer denne uka, bekrefter en tidligere ansatt i Norsk Folkehjelp anonymt at flere i organisasjonen hjalp til med å smugle våpen inn til den sørsudanske opprørsgruppen SPLA. Dette skal ha skjedd mens borgerkrigen raste som verst på 1990-tallet, uten at ledelsen i Norsk Folkehjelp kjente til det.

Boka er skrevet av Bibiana Dahle Piene, som til daglig arbeider som journalist i NTB. Hun forteller at det har vært svært vanskelig å få de involverte til å snakke om våpensmuglingen.

— Det er rett og slett farlig å snakke om det. Folk er veldig redde for at informasjonen skal kunne spores tilbake til dem, sier hun.

Under radaren

I boka gjengir Piene en samtale med «Mike», en tidligere ansatt i Norsk Folkehjelp som kun vil snakke anonymt. Han forteller at ansatte i organisasjonen hjalp til med å organisere våpensmuglingen.

Oppdragene kom noen ganger direkte fra SPLAs leder John Garang.

«Garang kunne ringe på satellittelefonen og si at han ville ha det og det, og så ordnet vi det», sier Mike i boka.

Ifølge ham var det bare fire- fem personer i Norsk Folkehjelp som visste hva som foregikk. Under radaren til ledelsen i organisasjonen, både i Nairobi og Oslo, samarbeidet hjelpearbeiderne med piloter som fløy til Eritrea, Kongo og andre naboland. De kom tilbake med våpen som kalasjnikover, granatkastere, landminer og ammunisjon, skriver Piene.

Hun understreker at hun ikke har grunn til å tvile på opplysningene om at ledelsen i Norsk Folkehjelp ikke kjente til våpensmuglingen.

Dilemma

Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, kan verken bekrefte eller avkrefte opplysningene i boka. Dette er rykter som har versert lenge, og som blir dratt opp igjen fra tid til annen, påpeker hun.

— Vi har hele tida vært tydelige på at dette er helt uforenlig med Norsk Folkehjelps prinsipper. Vi har også flere ganger undersøkt disse ryktene, men ikke funnet noe som bekrefter at dette har skjedd, sier Tørres.

Norsk Folkehjelp kan ikke garantere at ikke noen ansatte på noe tidspunkt har vært involvert i ulovligheter, tilføyer hun.

— Men vår holdning har hele veien vært at dette er helt uakseptabelt og uforenlig med arbeid hos oss, sier Tørres.

Moralsk dilemma

For hjelpearbeiderne må situasjonen ha vært et vanskelig moralsk dilemma, mener Piene.

Befatning med våpen er tabu for hjelpeorganisasjoner, et klart brudd på deres humanitære mandat. Men samtidig, hva gjør du når de du støtter, og som du mener kjemper en rettferdig kamp, er i ferd med å tape? Hvor langt kan solidariteten strekkes? spør hun i boka.

Solidaritet er et tøyelig begrep, mener Piene.

— Når du jobber på bakken i en slik konflikt, blir de moralske grensene utfordret, sier hun.

Nye kamper

I dag er Sør-Sudan på nytt hjemsøkt av krig. Våpnene som opprørerne i sin tid fikk smuglet inn i landet, har de nå vendt mot hverandre.

I sentrum for maktkampen står president Salva Kiir og tidligere visepresident Riek Machar. Den ene dinka, den andre nuer. Tusener av mennesker er drept i konflikten, over en million er drevet på flukt. Samtidig står landet på randen av hungersnød.

Konflikten tvang Piene til å skrive om slutten på sin nye bok. Da hun arbeidet med epilogen, mottok hun en melding fra en av kildene hun hadde snakket med, en pilot som fløy varer inn i landet på 1990-tallet.

«Mora mi hadde rett», skrev han på Skype. «Vi skulle aldri ha fraktet inn alle de våpnene.»