— Tvangsekteskap skjer i stor skala og gjøres hovedsakelig som følge av familienes kontrollbehov og æreskodeks, sier politiinspektør Terje Bjøranger, som er leder av utlendingsseksjonen ved Romerike politidistrikt til Dagsavisen.

Dette skjer selv i tilfeller hvor foreldrene er norske statsborgere og har levd i Norge i 15- 20 år, forteller politiinspektøren.

Lar seg styre

— I 90 til 95 prosent av sakene handler dette om frykt for at datteren skal ha et seksuelt forhold til en annen person enn den familien har utpekt for henne. Foreldrene og familieoverhoder i opprinnelseslandene krever å få velge hennes ektefelle og ofte er det ingen nåde for dem som nekter, sier Bjøranger.

Han har tidligere jobbet i Utlendingsdirektoratet (UDI), der han ledet Kompetanseteam mot tvangsekteskap, og har mer enn 15 års erfaring med problematikken.

— Jeg har vært involvert i mer enn 1.000 slike æressaker, som klart øker i omfang. Jeg vil si det så sterkt som at det norske samfunnet knapt vil kunne få slutt på tvangsekteskap uten at familiene selv tar et standpunkt om å være i Norge og ikke lenger lar seg styre av krefter og tradisjoner fra sine tidligere hjemland, sier Bjøranger til Dagsavisen.

Segregeringsproblem

Bjøranger mener det norske samfunnet må slutte å se på tvangsekteskap som noe sært, rart og sjeldent.

— Dersom ikke disse familiene endrer holdninger, vil dette være et segregeringsproblem samfunnet må leve med, sier han.

De fleste tvangsekteskapene skjer i norsk-irakisk-kurdiske og norsk-pakistanske miljøer, ifølge Bjøranger.

— Selv velfungerende jenter med universitetsutdannelse, tvinges til å reise til familiens tidligere hjemland for å gifte seg. De kan bli tvunget til å gifte seg med en mann som er så godt som analfabet, og settes dermed milevis tilbake i sin egen utvikling. Unge som kunne blitt godt integrert i Norge og en ressurs i samfunnet, blir satt tilbake til et nivå som om de skulle være førstegenerasjonsinnvandrere, sier Bjøranger.