Det er fra sentralt regjeringshold denne sammenhengen blir presentert for Bergens Tidende. Dessuten bekrefter stortingets visepresident Inge Lønning, som var en av Høyres forhandlere på Sem Gjestegård i oktober 2001, på sin side at saken ikke ble drøftet der. Det var først etterpå at Victor D. Norman lanserte sin kongstanke.

Professoren hadde knapt satt seg skikkelig til rette i statsrådsstolen før han i avisintervjuer begynte å snakke konkret om ambisiøse flytteplaner. En rekke statlige etater skulle ut av Oslo.

Høyre ble overrumplet, for partiets program sier ingenting i den retning. Heller ikke Sem-erklæringen. Marsjordren var derimot å effektivisere hele den statlige forvaltningen. Men både Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Lars Sponheim gned seg i hendene, selv om utspillet heller ikke var klarert i regjeringen. Dette var jo sentrumspolitikk — distriktspolitikk - av beste merke. Han fikk med andre ord full ryggdekning fra KrF og Venstre før Høyre fikk summet seg.

Ønske om uavhengighet

Men selv om Norman på raffinert vis satte en del partifeller sjakkmatt, har han uten vansker fått størstedelen av Høyre og hele regjeringen bak seg i kampen for å flytte statlige tilsyn ut av Oslo.

En annen sak er at professoren fra NHH i flere år hadde ivret for å gi blant annet Konkurransetilsynet en mer uavhengig og selvstendig rolle i forhold til forvaltningen, noe for øvrig Per-Kristian Foss, Oslo Høyres formann, også ivret for i skrift og tale lenge før han ble statsråd! Det samme sier Sem-erklæringen, men heller ikke noe mer.

Inge Lønning sier at han husker godt hva som skjedde på Sem den høsten. Noe snakk om utflytting var det overhodet ikke:

«Det ville heller ikke vært naturlig, ettersom ikke noen av partiene så dette som en sentral oppgave,» sier Lønning.

Han forteller videre at Høyres stortingsgruppe først i fjor høst hadde utflyttingsplanene som tema på et av møtene.

Så størknet smilene ...

Da Victor D. Norman gjorde det til en fanesak å flytte statlige tilsyn ut av hovedstaden, smilte mange overbærende. Slikt hadde man jo hørt før. Men det er tillatt for en nykomling å bruse med fjærene. Ingen i statsetatene følte seg det minste truet da han like etter regjeringsskiftet tenkte høyt om utflytting.

Men gradvis størknet smilene. Et år senere ble det dødsens alvor. Professoren gikk konkret til verks, besatt av å gjennomføre det andre bare hadde fabulert om. I desember i fjor begynte fagforeningsledere i minst syv statlige tilsyn å løpe nervøst omkring for å organisere et opprør mot flytteplanene. For her sto plutselig arbeidsplasser og karriere på spill. Nå gjaldt det å bearbeide alle som kunne tenkes å være motstandere av regjeringen - eller i det minste av statsråd Norman.

Oslo-raseri

Frp og Carl I. Hagens hjerte var lettest å erobre. Før dragkampen kom skikkelig i gang, sørget Hagen for at partiet avviste så å si hele flytteopplegget. Han skjønte ikke «poenget,» som han sa i et BT-intervju.

Arbeiderpartiets Marit Nybakk fikk enda tidligere skoene på seg og nørte opp under et tverrpolitisk Oslo-raseri. Det skjedde allerede 12. november i fjor, da statsråden møtte henne og tre andre Oslo-representanter for å fortelle hvilke kort han hadde i ermet. Det var første gang det sivet ut offentlig hvilke tilsyn han hadde blinket ut.

Alarmen gikk øyeblikkelig, og Høyre-augurer ble like illsinte som hardtslående Ap-folk. I det siste er endatil selveste LO-leder Gerd-Liv Valla kommandert på barrikaden for å advare mot flytteprosjektet.

Akrobat fra Sotra

Men Arbeiderpartiet har også sterke utflyttingstilhengere. Sentralstyremedlem og byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen her i Bergen arbeider ivrig på flere plan, godt assistert av partifelle Ranveig Frøiland. Men sotrakvinnen garderer seg for sikkerhets skyld som en spenstig akrobat, for i Frøilands øyne har Norman gjort et dårlig arbeid.

Strøm-Erichsen, derimot, er forsiktigere med tungen. Sammen med ordførerne fra de åtte byene som er tiltenkt hvert sitt statlige tilsyn, arbeider hun aktivt i det såkalte Tilsynsnettverket med Haugesunds-ordfører og høyremann Petter Steen jr. som daglig drivkraft. Her hjelper den store den vesle. Kampen om godbitene er viktigere enn partimarkering.

I alle landsdeler er det yrende maurtuer av små og store lobbyister som stadig er på farten, enten på vei til Oslo eller i dypsindige telefonsamtaler med mediefolk. Helge S. Dyrnes og Trude Drevland i Bergen Næringsråd er to av dem her vest som har det ekstra travelt.

Kalkyler i hytt og vær

I resepsjonen i Sjøfartsdirektoratet ble det plassert en innsamlingsbøsse hvor gjester og ansatte kunne putte på penger for å finansiere en motaksjon.

For det koster flesk å hyre inn lobbyister, eller å bestille utredninger. Sjøfartsdirektoratet engasjerte en av sine gode kunder, Det Norske Veritas, til blant annet å beregne hvor store flytteutgiftene vil bli per ansatt. For dette arbeidet fikk Veritas 1,5 millioner kroner, ifølge Haugesunds Avis.

Konklusjonene var så oppsiktsvekkende at Haugesund kommune bestemte seg for å be Rogalandsforskning lage en «motmelding».

De to utredningene spriker så sterkt at det er fristende å minne om ordtaket «som man roper i skogen, får man svar»:

Mens Veritas regnet seg frem til at flytteprosessen vil koste hver enkelt 1,6 millioner kroner, mente Rogalandsforskning at prislappen bare blir oppunder 600.000 kroner. Differansen er med andre ord om lag 1 million kroner per hode!

Også flyttetilhengerne er villig til å bla opp. De ligger så langt fra på latsiden. Både Bergen og de andre påtenkte og håpefulle vertsbyene har hver avsatt 100.000 kroner til utrednings- og påvirkningsarbeid.

«Ikke opplevd maken»

Men det er i Stortinget slaget vil stå, og det er et nerveslitende og til dels rått spill med høyst usikkert utfall som skal pågå ennå noen uker i krokene på Løvebakken. Innleide lobbyister av alle slag er på farten, og talsmenn for de 900 ansatte som frykter for fremtid og levebrød har i lengre tid bombardert sentrale stortingsrepresentanter med vanlige brev, e-mail, telefoner og personlige besøk. «Vi har aldri opplevd maken til press og pågang,» sier rikspolitikere med lang fartstid.

Tre menn er mer sentrale enn andre i dragkampen fremover til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen skal avgi innstilling 6. mai: Trond Giske (A), Olemic Thommessen (H) og saksordføreren Ola T. Lånke (KrF). Disse blir krumtappene i forhandlingene, for det ligger i kortene at regjeringen og Norman må gi betydelige innrømmelser til Ap for at partiet skal bli med på ferden. Det må ha et synlig stempel på verket for at det skal være fornøyd.

Men presten Lånke folder hendene og er «forsiktig optimist» - inntil videre.

Etter alt å dømme må også de parlamentariske lederne Jens Stoltenberg, Oddvard Nilsen og Jon Lilletun inn på banen i siste instans - mens Bondevik selv og Norman vil spøke langs sidelinjen.

- Giske elsker spillet

For det er så mangt som kan skje. I verste fall vil hele «flyttelasset» bli sendt i retur til statsråden, fordi han angivelig ikke har forberedt det godt nok. Eller vil flertallet i Stortinget bare gå med på å flytte ut noen få av de syv statlige tilsyn han har foreslått?

«Man kan aldri vite når det gjelder Giske. Han elsker det politiske spillet, særlig når media følger vaktsomt med, og han vil sørge for å holde oss på pinebenken til siste slutt,» sukker en sentral parlamentariker i samtale med Bergens Tidende.

KrFs parlamentariske leder, Jon Lilletun, sier på sin side rett ut av «eg vil bli sjokkskadd dersom ikkje Arbeidarpartiet går inn for dette.»

Vi må vente helt til 15. mai før vi får svaret. En gang utpå kvelden vil Jørgen Kosmo telle opp stemmetallene i stortingssalen etter en debatt som sannsynligvis vil nå de store følelsesmessige høyder.

Vil ta rotta på Norman

Regjeringspartiene sikter seg i første omgang inn på å finne en løsning sammen med Arbeiderpartiet. Men der i gården er det ikke alle som har like edle motiver i denne saken. Både den ene og den andre har i lengre tid pønsket på hvordan de skal greie å ta rotta på Victor D. Norman.

I det politiske gjørmebadet som denne bataljen har utviklet seg til, er det ikke like lett for alle å skille mellom person og sak. Vi skal ikke snakke lenge med Ap-folk fra ulike fylker for å få det bekreftet. Norman har gjennom sin stil og opptreden terget på seg sosialdemokrater og SV'ere i fleng. Ja, også andre.

Kampen mot utflyttingen er langt på vei blitt en kamp mot Victor D. Norman personlig.

«Han er belærende og arrogant,» lyder omkvedet når vi snakker med Ap-folk i Stortinget. Han oppfattes som bråkjekk. Ønsket om å ydmyke ham er særdeles fristende. Nå har de sjansen - ja, noen værer endatil statsrådsblod.

Vil han selv bli ny sjef?

«Eller er det kanskje slik å forstå at han sikter seg inn på å bli ny sjef for Konkurransetilsynet, hvis det havner i Bergen? Vi er flere her i Huset som spør oss om det,» sukker en av de modne kvinnene i partiet.

Det skumles om så mangt, blant annet at han ønsker å gjøre Konkurransetilsynet til en lekekasse for handelshøyskolemiljøet i Breiviken.

Det er først og fremst Konkurransetilsynets skjebne striden står om. Det har fått en enorm symbolkraft, fordi «alle» vet at Norman har en ekstraordinær interesse i å gjøre noe med nettopp dette tilsynet.

Som en tilleggsingrediens i denne sausen av saklige og usaklige motiver er det et utbredt ønske blant mange å sette bergenserne på plass - også ved denne korsvei. Politikere er som andre folk. Bergen har nok fra før. Byen må ikke tro at den er noe.