JENS ELMELUND KJELDSEN

Jens Stoltenberg er ganske enkelt Norges beste politiske debattant. Hva er det han kan? Hvorfor er han så god? Først og fremst besitter han de to viktigste forutsetningene for en overbevisende taler: kunnskap om sakene og energisk engasjement. Det er selvsagt verken nok å vite noe eller å ville noe. Den kloke kan være uklar og den frelste utålelig. En god retoriker er i stand til å sette seg i tilhørernes sted og formidle klart. Formuleringer er tydelige og interessante, de er argumenterende og erindringsverdige. Som når Stoltenberg sier om den borgerlige siden at «Støttehjulet er blitt større enn sykkelen». Et slikt språklig bilde er lett å huske og aktiverer oss som lyttere, for vi må selv etablere forbindelsen til politikken. Vi holder oppmerksomheten fordi vi selv skal regne ut at Fremskrittspartiet er støttehjulet og regjeringen er sykkelen. Vi kan til og med føle oss stolte og smigret over at vi forsto den overførte betydningen. Samtidig er uttalelsen et tydelig argument, for enhver vet jo at en sykkel med så store støttehjul ikke kjører særlig stabilt.

«Kiledemokrati»

På denne måten får en god retorisk formulering oss til å se noe på en ny måte. Ta for eksempel statsminister Bondevik, som taler ofte om sentrum og verdien av politisk samarbeid på midten. Her skapes de gode, solide og demokratiske resultatene, sier han. Siden KrF er et sentrumsparti må deres politikk altså være prisverdig demokratisk. Men Stoltenberg har funnet en vellykket måte å angripe Bondeviks sentrumspolitikk. Han anklager statsministeren for å drive «kiledemokrati»: KrF har ikke mange stemmer, men de klarer alltid å kile seg inn mellom Frp og Ap, og så sitter Bondevik der og styrer og regjerer med bare syv prosents støtte i befolkningen! Som med støttehjulet kan vi nesten se det for oss: Bondevik som presser seg inn hvor det egentlig ikke er plass. Uansett om dette skjer i en busskø eller i politikk, oppfatter vi en slik handling som utidig. Statsministeren er naturligvis ikke enig i beskrivelsen. Men den kan hente stemmer hos dem som mener at norsk politikk er blitt for mye spill og strategi, og derfor ønsker seg en flertallsregjering. Især når han sier at kildedemokratiet «teknisk sett» kan gå, hvis man behersker «dette spillet, men det er ikke bra for velgerne og for folkestyret». Det Bondevik kaller ansvarlig sentrumspolitikk, beskriver Stoltenberg som teknikk og strategisk spill.

Svarer ikke direkte

I intervjuer og debatter er det viktig for politikerne å kunne holde seg til hovedsaken, selv om journalistene prøver å sette deres egen dagsorden. Også det kan Stoltenberg. Han har for eksempel en særlig evne til ikke å svare helt direkte på programlederens spørsmål, og likevel unngå å fremstå som unnvikende. I en utveksling om Hagens angrep på Bondevik spurte Viggo Johansen i Redaksjon En : «Tar du Hagen på alvor? Tror du han vil velte Bondevik?» Når alle oss som ikke er politikere blir spurt om noe, svarer vi vanligvis meget direkte på spørsmålet. Hadde vi stått foran Johansen, hadde vi sikkert sagt noe i retning av: «Ja, det tror jeg han vil», eller «Det er vanskelig å si». Slik svarte Ap-lederen ikke. I stedet sa han: «I hvert fall er det eneste som er helt klar på borgerlig side, at det meste er uklart! Det er uklart hvem som skal bli statsminister hvis det blir borgerlig flertall. Det er uklart hva slags regjering de er i stand til å danne, og det er enda mer uklart enn noen gang hvilken politikk de eventuelt kan bli enige om».

Setningene er typiske for Stoltenberg. Innledningen med de tilsynelatende uskyldige ordene «I hvert fall» signalerer at han har hørt spørsmålet og vil holde seg til saken. Slik unngår Stoltenberg at vi opplever at han snakker utenom, og forhindrer samtidig at programlederen ber ham om å holde seg til saken. Han holder seg til saken. Men fra sitt eget perspektiv. Resten av første setning stiller opp en kontrast mellom det som er klart og det som er uklart. De avsluttende setningene er en Stoltenberg-merkevare. De griper tilbake til påstanden om at alt er uklart på borgerlig side, gjentar rytmisk tre ganger at det borgerlige alternativ er uklart. For hver gang med litt større intensitet. Oppbyggingen er som klar-ferdig-gå. Første gang merker vi intuitivt at noe er på vei, annen gang vet vi at det er i gang, og da han tredje gang sier «uklart» vet vi at vi er på vei mot utsagnets slutt. Samtidig øker han siste gang ordets styrke ved å si «enda mer uklart enn noen gang».

Argumentet er fortalt som en god historie. Det er ingen tvil om at vi har nådd avslutningen, og vi kan konkludere og klappe.

MED HELE SEG: Ap-leder Jens Stoltenberg er ikke bare en dyktig ordsmed. Han bruker kroppen, ansiktet og hendene for å fortelle tilhørerne at «dette er viktig, dette tror jeg på og kjemper for.» Her fra tv-debatten i Ålesund hvor han blant annet møtte statsminister Kjell Magne Bondevik og SV-leder Kristin Halvorsen.<p/> FOTO: SCANPIX