For første gang er det gjennomført fullstendige analyser som sammenlikner innenlandske flyttinger og regional befolkningsutvikling i Europa.

Klart høyest mobilitet har Danmark, deretter kommer Sverige, Sveits, Finland og Norge på samme nivå. Tyskland, Frankrike, Nederland og Storbritannia danner en mellomgruppe, mens de øvrige landene i undersøkelsen kjennetegnes av lav mobilitet.

Inndelingen er i hovedsak den samme midt på 1980— og midt på 1990-tallet.

I Vest-Europa er tallene svært like, i Øst-Europa er mobiliteten sunket betydelig etter kommunismens fall.

Det er ikke uten videre gitt at høy mobilitet er et gode eller et onde, verken for den enkelte eller for samfunnet. Et samfunn med høy mobilitet vil ofte ha stor evne til å omstille seg, og en stor del av den økonomiske veksten i Norge i den første etterkrigstida var knyttet til flyttingene fra landsbygda.

På den andre sida vil et samfunn med høy mobilitet bli mindre tett og føles mindre trygt. De sosiale kontrollene blir løsere, og kriminalitet og andre avvik kan få bedre grobunn. Lav mobilitet kan lett gi et samfunn uten dynamikk og forandring, men samtidig kan det bli preget av trygghet og oversiktlighet.

For det enkelte individ er flytting ofte et naturlig ledd i et vanlig livsløp. Vi flytter som unge bort fra foreldrehjemmet, etter en tid aleine flytter vi kanskje sammen med en partner, skaffer eventuelt et nytt sted å bo om familien vokser, og finner kanskje ut at denne boligen er blitt for stor når man blir eldre og aleine.

For mange er dessuten flytting et nødvendig ledd for å utvikle en karriere. Problemene kan oppstå om individuelle ønsker og strukturelle krav går mot hverandre.

Kilde: SSB

Les hele undersøkelsen ved å klikke på linken oppe til høyre.