Høyre-statsråden ser ut til å ha større sjanse til å få denne internasjonale kremjobben enn noen av de nordmenn som tidligere har forsøkt å nå opp.

Uoffisielt har man fra norsk side arbeidet i det stille ganske lenge for å samle støtte til hennes kandidatur, etter det Bergens Tidende får opplyst i regjeringskretser. Vinner hun frem, blir hun også den første kvinnen som NATOs øverste leder.

Krohn Devolds kandidatur ble også for første gang offisielt bekreftet da statsminister Kjell Magne Bondevik mandag møtte Frankrikes president Jacques Chirac i Paris. I samtalen med Chirac ble generalsekretærstillingen brakt på bane, ifølge Bondevik.

Willoch tapte

Fra norsk side er Kåre Willoch den som har vært nærmest til å bli generalsekretær. I 1988 måtte han nær sagt på målstreken gi tapt for den tyske kandidaten, Manfred Wörner. I 1992 ble daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst lansert. Tre år senere ønsket daværende statsminister Gro Harlem Brundtland å bli NATO-sjef, men kjempet ikke hardt nok for å få jobben, skriver ektemann Arne Olav Brundtland i boken Gift med Gro.

Det er ventet at NATOs utenriksministermøte i Madrid 3. og 4. juni vil ha som en av oppgavene å samle seg om hvem som bør etterfølge Lord Robertson.

Men sikkert er det ikke. I så fall vil avgjørelsen bli truffet utpå høsten. Det eneste sikre er at den nye generalsekretæren skal være på plass i NATO-hovedkvarteret ved årsskiftet.

Mer pop ute enn hjemme

Den norske forsvarsministeren ser paradoksalt nok ut til å ha fått en høyere stjerne internasjonalt enn i norsk innenrikspolitikk. Det skyldes ikke minst hennes holdning til moderniseringen av NATO som har fått gjenklang i mange kretser — ikke bare blant amerikanerne.

Men det skader neppe Krohn Devolds sjanse til å nå opp at hun nærmest er blitt en yndling i Pentagon. Ved flere anledninger har amerikansk forsvarsledelse, med forsvarsminister Donald Rumsfeld i spissen, vist at de bl.a. setter stor pris på at hun i all hovedsak er enig i det amerikanske synet på omstruktureringen av forsvarsalliansen.

Konkurrentene

I den spennende konkurransen om å vinne det gjeve NATO-troféet taler det også til Krohn Devolds fordel at de øvrige NATO-landene denne gang ikke ser ut til å spille ut sine beste kort.

Portugal har lansert EU-kommissær Antonio Vitorino, mens Italia går i bresjen for å få valgt forsvarsminister Antonio Martino. Begge er på papiret riktignok sterke, men ganske anonyme i den sikkerhetspolitiske debatt.

Dessuten er den danske statsministeren, Anders Fogh Rasmussen, nevnt i spekulasjonene. Men mye tyder på - ifølge danske observatører - at han heller vil satse på en toppjobb i EU-systemet når den tid kommer.

Ønske om brobygger?

Lederen av Stortingets forsvarskomité, Marit Nybakk (A), har pekt på et ømt punkt som etter alt å dømme vil bli brukt mot at Norge skal få denne viktige generalsekretæren: Vi står utenfor EU.

Mens EU har klare ambisjoner om å utforme sin egen utenriks- og sikkerhetspolitikk, med en egen Europahær, vil mange på kontinentet finne det uakseptabelt at generalsekretæren ikke hører hjemme i et EU-land.

Dette argumentet kan likevel vendes til Krohn Devolds fordel. Krigen mot Irak skapte krise innad i EU-familien, og ikke minst i forholdet mellom USA og viktige deler av EU. På den bakgrunn vil flere av medlemslandene i NATO se det som gunstig at det kommer en generalsekretær «utenfra» som kan fungere som brobygger og reparere det som ble knust.